Familien Askjer i Kamerun

Tilbake i gamlelandet

2009-06-26T09:22:00.003+01:00

Etter en hektisk periode med avskjeder og tårer var det fint å komme tilbake til Norge. Vi kjenner på gleden over å få møte mange venner og familie igjen, samtidig som hjertet vårt fortsatt sitter litt igjen i Kamerun. Men det har ikke blitt så lang tid til å dvele ved det. Vi er i full gang med litt oppussing i huset i Oslo, etter noen år med utleie er det greit med en liten overhaling. Så Jan Erik har tilbrakt noen dager der. Gregor tilbringer for tiden dagene på leir og vi andre håper at han har det topp!
Jeg (Stine) er nå kurert av shopping. De fleste klærne vi hadde i Kamerun var ganske slitne så de ble lagt igjen til venner der ute. Og når det kun er sommer og sol i Norge også, er det jo påkrevet med mer enn en shorts og t-skjorte til hver av gutta. Så da var det jo bare å reise på handletur i Tønsberg. Når vi er i Kamerun drømmer vi om å kose oss på handletur i Norge, men jeg må bare si at det er litt oppskrytt. Blir sliten i både armer, bein og hode - jeg har ihvertfall fått min dose nå!
Ellers nyter vi jo sommervarmen. Einar og Peder har allerede prøvd badevannet og var positivt overrasket. Vi kjenner at det er godt med ferie nå, så det blir kanskje ikke så mye skriverier. Men vi skal prøve å komme med en fyldigere oppdatering fra de siste ukene i Kamerun etterhvert!God sommer!

Siste nytt - valg av biskop!

2009-06-07T09:37:00.003+01:00

I natt kl 01.00 fikk jeg melding fra Jan Erik om at biskopen var valgt. Da hadde alle delegatene vært samlet fra tidlig morgen til altså seine natta for å avgjøre store saker i kirken og det hele ble avsluttet med valg av biskop. For å komme med de tørre fakta ble Nyiwe Thomas (nåværende kirkepresident) valgt til EELCs første biskop med 63% av stemmene. Hans motkandidat, Rev. Djidere Daniel fikk 33% av stemmene.

Dermed var det klart for at kirkepresidenten kan fortsette som biskop i fire nye år. Som en liten kurositet så våknet jeg av et utrolig jubelrop i nabolaget rett før jeg fikk meldingen, så noen var tydeligvis strålende fornøyd!

Synode i Bankim

2009-06-05T09:56:00.002+01:00

Sitter her på kontoret og kjenner på stillheten. Kun en gressklipper slår et sted i det fjerne. Ellers er det stille, ingen mennesker som kommer og går, ingen latterkuler fra naborommet eller folk som spør etter Controleur general. Det er kun Trude Tomren og jeg som fortsatt prøver å gjøre litt fornuftig. Men hvor er resten?

Jo, de har reist til kirken sin generalsynode i Bankim. Litt avhengig av hvor fort man kjører er det et par dagsreiser herfra (med bil vel og merke). Det er en ganske liten plass som nå har fått storinnrykk av delegater og andre som vil følge synoden. I går var det opplesing av rapporter og referater, mens programmet idag skulle bestå av flere foredrag. I morgen er den store dagen i manges øyne. Da er det valg av nasjonal biskop. Det er to kandidater til stillingen og alle vet at temperaturen kommer til å bli meget høy. Spenningen er også stor fordi det er første gang i historien at det skal velges en biskop.

Vær gjerne med å be om at Herren må få lede valget slik at Hans vilje må skje og at den som velges må være en ydmyk arbeider i Hans vingård!

PS: Det kommer en fyldigere dekning av synoden når mannen er vel tilbake igjen!

Skoleferie - jippi!!

2009-05-31T15:48:00.007+01:00

Jeg har nå endelig fått skoleferie og det er deilig. Hver morgen våkner jeg fornøyd og glad over at jeg ikke trenger å skynde meg for å få spist maten og kledd på meg før jeg skal på skolen. Nå kan jeg bare krype ut av senga og bort i sofaen hvor jeg setter meg for å lese Donald og slappe av. Etterhvert kommer noen venner på besøk for å leke med biler og lego.

Men nå skal jeg fortelle dere litt om avslutningen på skolen:

På onsdag morgen reiste pappa og jeg til jernbanestasjonen for å hente mamma som kom med toget. Jeg hadde allerede pyntet meg med fin skjorte og sort bukse og da mamma kom, dro vi rett til avslutningen. Jeg hadde øvd ganske mye på det jeg skulle si, men dagen før avslutningen klarte jeg ikke å huske alt sammen, så derfor var det en annen som ønsket velkommen på engelsk. Greit nok for meg, men nå kan jeg ihvertfall dét, hvis jeg skal få bruk for det en gang.

Men skoleavslutninger tar lang tid! Alle barna skal opptre med enten sketsj, sang, opplesing eller dans. Så jeg synes at det ble litt kjedelig etterhvert. Plutselig datt det ut en knapp i skjorta mi og jeg fikk lyst til å se om den kunne passe inn i nesa mi. Det gjorde den, men den ville jo ikke komme ut igjen. Jeg prøvde alt mulig, men knappen gikk bare lenger og lenger opp i nesa. Da ble jeg litt redd og måtte vinke på mamma. Hun ble visst litt redd hun også og snakket om at vi kanskje måtte på sykehuset. Pappa var også der og han tok fram Leatherman'en sin for å leke doktor. Men så måtte jeg nyse og ut kom knappen uten at noen gjorde noe. Mamma tok knappen og jeg gikk tilbake på plassen min.

Jeg skulle være med på en danseforestilling. Men det synes jeg var ganske skummelt. Det er heller ikke så veldig morsomt når alle sammen kommenterer og ser på hvordan han "hvite" danser... Men jeg prøvde jo litt.... Plutselig kunne jeg ikke huske hvordan de bevegelsene var... Jo, sånn var det jo... Tilslutt fikk vi kjærlighet på pinne, popcorn og tyggegummi.

Mamma fortalte meg også at jeg hadde bestått, slik at jeg kunne begynne i Grande Section til neste år. Men det bryr jeg meg ikke så mye om, jeg skal jo "dumpe" til barnehage!

Hilsen Peder 4 år

Overrekkelse av diplomer i Nom-Kandi

2009-05-24T23:03:00.010+01:00

I dag har det vært avslutning av det toårige bibelkurset i Nom-Kandi. 16 stolte unge menn mottok sin diplom for vel gjennomfort studie. På forhånd hadde ikke jeg skjønt hvilken stor fest dette egentlig var for de involverte. Dette var ikke bare en stor dag for studentene selv, men for hele familien, slekta og landsbyen. Gudstjenesten ble lang og god. Barnedåp, nattverd og altså overrekkelse av diplomer. I tillegg kom en lang rekke taler og hilsninger. Etter som det er siste gang jeg var i Nom-Kandi før vi reiser tilbake til Norge, fikk festen et lite innslag av avskjed. Følelsen kan best beskrives som god-vond. - "God" fordi det er veldig hyggelig å høre gode ord, "vond" fordi jeg skjønner at dette skal jeg snart reise fra og heretter bare drømme om...

Jeg hadde ikke trodd at det kom til å bli så følelsesmessig sterkt å følge disse 16 guttene fram til denne dagen. Det må være første gang jeg har kjent på en slik farsfølelse overfor folk jeg tross alt ikke kjenner SÅ godt. Jeg håper det skal gå dem godt, og at Herren kan bruke disse studentene til beste for Guds rike.

Etter selve utdeling av diplomene stilte studentene seg på rekke og det ble åpnet for at konene deres kunne komme fram med blomster og gratulasjoner. For å si det sånn; det kom flere enn koner! Det ble trommet, sunget og danset. Absolutt alle i kirken skulle fram for å omfavne og gratulere studentene. Etter hvert ble situasjonen nokså kaotisk og den lokale presten hadde sitt svare strev med å få folket til å skjønne at vi måtte komme videre i gudstjenesten. Flere ganger gjorde han noen helhjertede forsøk på å få orden, men måtte bare sette seg ned. Smilende og leende. Det er dette kamerunerne elsker; fest og glede!

Her ser vi Rév Moïse Doyambé, nasjonal direktør for EELC sitt ungdomsarbeidsarbeid, som spiller gitar og synger. Han klarte meget godt å engasjere menigheten i Nom-Kandi!

Etter gudstjenesten fulgte en sjelden omstendelig fotograferingsseremoni. Ikke var det bare gruppebilder av ulike fasonger, men hver student skulle hver for seg fotograferes sammen med "le Directeur" og aller helst sammen med regionalpresidenten eller med en av de seks-sju andre prestene (lærere på bibelskolen) som hadde kommet fra byen. Det var overraskende mange kombinasjonsmuligheter!

Gudstjenesten begynte rundt åtte og jeg var ikke hjemme før klokka var nærmere 16. Trøtt og sliten. Med et bredt smil kunne jeg legge meg ned på puta og sove en times middagslur, fullstendig overbevisst om at livet i Afrika er like variert som det er vakkert!

Vi gratulerer Marianne og Gunnstein!

2009-05-23T22:48:00.001+01:00

I dag giftet Marianne og Gunnstein seg. Vi gratulerer de nygifte så mye! Stine var så heldig å være med på festen og vi venter i spenning på bilder og nøye referat når hun kommer tilbake til Ngaoundéré på tirsdag eller onsdag. Bryllpsgjestene var samlet på Eidsfoss hovedgård. Samtidig satt vi rundt et bord på en mer eller mindre shabby restaurant i Kamerun og feiret på vår måte. - Internasjonal bryllupsfeiring med andre ord!

Kristi himmelfartsdag

2009-05-21T19:34:00.005+01:00

I dag er det Kristi himmelfartsdag og vi har hatt en lat dag hjemme. Vi har ikke engang vært i kirken. Snakk om misjonærfamilie! - Stua er full av tønner, trekasser og andre ting som skal pakkes i containeren. Stine er en snartur i Norge for å gifte bort søster Marianne på lørdag. Her i Ngaoundéré steller vi gutta hjemme; så godt vi kan. - Det er ikke så lett kan dere tro… Men mamma kommer hjem allerede på tirsdag i neste uke.

Fram til søndag blir jeg mye opptatt med forberedelser til avslutningsseremoni for bibelkurset i Nom-Kandi. Da blir det stor gudstjeneste med dertil hørende diplomutdeling, taler og kirkemiddag. Det gleder jeg meg til! Første pinsedag, 31. mai, står avslutningen av bibelkurset i Gamba for tur.

Kameruns nasjonaldag 20. mai. - Gratulerer med dagen!

2009-05-20T15:02:00.007+01:00

17. mai i Kamerun - Gratulerer med dagen!

2009-05-17T15:24:00.004+01:00

Kvinnestevne i Meiganga

2009-05-09T23:12:00.014+01:00

I plaskende regn la vi fredag for et par uker siden ut på en 160 km lang humpete og glatt vei mot Meiganga. Bilen var stappet full med 8 damer og selvfølgelig også nok av bagasje. Veien lignet mer på en krøttersti, men hvis vi i det hele tatt skulle komme fram før midnatt var det bare å sette opp farten. Jeg var sjåfør og følte meg, merkverdig nok, ganske komfortabel med situasjonen. Plutselig var det en hump jeg ikke så, og da damene fikk nærkontakt med taket slik at parykken til en av våre kamerunske søstre plutselig befant seg i fanget, fant jeg ut at det kanskje var best å ta den tiden det måtte ta.

Vi kom vel fram til Meiganga og ankom kirken i det mørket falt på. Her var det duket for internasjonal aften, med både sang fra Nigeria, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun og selvfølgelig også Norge. Det ble en flott kveld med mye lovsang og dans. Morgenen etter ringte telefonen min kl 06.00 og jeg ble jo litt bekymret for hva som nå hadde hendt. Heldigvis var det bare Jan Erik som hadde fått et problem i hendene som måtte løses. Når han våknet ved 5 tiden på morgenen hadde hans gode venn Djidere Mathieu etterlatt seg 15 ubesvarte anrop på telefonen. Dette skyldtes at han skulle holde bibeltime på kvinnestevnet, men på grunn av togstans og også problemer med bussen, hadde han tatt motorsykkelen sin for å kjøre til Meiganga. Det hadde selvfølgelig ikke gått så bra og det hadde blitt en slitsom tur hvor han måtte sove under åpen himmel og gå i mange timer før han endelig kom fram til et sted hvor han kunne ringe. Nå hadde han altså behov for at noen kunne hente han på veien. Heldigvis kunne NMS stille med bil og jeg fikk etter hvert sendt en sjåfør for å hente han!

Noen timer etter oppsatt program kunne Djidere Mathieu holde sin bibeltime. Før han begynte fortalte han levende om sin strabasiøse tur til Meiganga og også om hvordan Gud hadde sendt bønnesvar. Av og til er det jo fint å kunne ha en liten finger med i et bønnesvar også. Bibeltimen handlet om hvordan vi kunne leve nær Gud og gjennom det også kunne peke på Jesus for andre mennesker slik at kirken kan oppleve vekkelse. Gjennom gode bilder og tydelig tale tror jeg at det var flere enn meg som fikk mye å ta med seg. Bjørg Myhre, som jobber i NMS i Møre, fikk også dele en oppmuntring om at det er vi som planter og vanner, men bare Gud som gir vekst!

Selvfølgelig var det også mat på stevnet. Hvert distrikt i Meigangaregionen hadde ansvaret for en matservering hver. Her kommer damene dansende inn i kirken med maten for å velsigne den. Etterpå ble all maten fortært på kvinnesenteret rett ved kirken. Det var mye godt på bordet og Møyfrid Lunde og Bjørg Myhre som var på Kamerunbesøk, fikk spist skikkelig tradisjonell mat!

På ettermiddagen var vi på besøk hos Lamidoen (lokal konge). Det var en staselig mann som tok varmt imot ca 100 damer i Lamidatet. Det som gjorde størst inntrykk på meg var da kona hans kom inn og han varmt omtalte henne som hans dronning. Det er sjelden å høre at noen uttrykker stolthet over kona si, spesielt i muslimske miljøer. Etterpå fikk vi vite at han kun har en kone. Selv om mange muslimer har prøvd å overbevise han om at han bør ta flere koner, har han gitt tydelig uttrykk for at han ikke ønsker seg noen flere. Det er jo en fin honnør til det monogame ekteskapet som til tider har harde kår i dette landet. På søndag var det festgudstjeneste som varte i nesten 5 timer. Lovsang, korsang, bibellesing, preken og forbønn var noen av leddene i gudstjenesten. Men dette var også en takkegudstjeneste for den fantastiske tjenesten som Satou Marthe har gjort som leder for Femmes pour Christ (FPC) gjennom 19 år. Hun ble behørig takket fra alle kvinnene i de forskjellige regionene og mottok mange flotte gaver.

Så var det bare å humpe enda en gang i fire timer før vi ankom Ngaoundéré, slitne, men fornøyde over en flott jentehelg. Og hvis noen skulle være i tvil; vi hadde også satt av tid til både skravling og sjokoladespising!

Bare en liten apettittvekker til slutt: grillet kuhode....

- Du går ikke konk av å gi en Munch!

2009-05-01T11:26:00.006+01:00

Edvard Munch har fått bety mye for Norge. Nå skal han få lov til å bety mye for misjon også. Vi oppfordrer med dette alle til å la den gode Edvard få en rundreise i misjonens verden han aldri vil glemme. Til opplysning er Munch mannen som pryder 1000-kronerseddelen vår.

Saken er et NMS i disse dager har startet en "Tusenkronerrulling". Grunnen er at finanskrisen og valutasituasjonen har sendt NMS-økonomien til bunns, med et underskudd på 18 millioner i fjor.

Årets budsjett må derfor skrelles og det kommer til å føre til kutt både i hjemmearbeidet, men også ute på feltene. Noen prosjekter hos oss vil får betydelig mindre å rutte med. Så nå kommer finanskrisen for fullt hit til Afrika også!

Vi vet jo at det også har blitt mindre å rutte med i Norge, men vi er allikevel ganske overbevisst om at standaren på leveforholdene i Norge er noe ganske annet enn her ute. Vi er derfor frimodige og spør dere om å hjelpe NMS igjennom krisen. Trykk her for å gi 1000 kr.

Eller du kan gå inn på NMS sin hjemmeside for å få kontonummer og lese mer om aksjonen. - La Munch komme ut på tur!

Verdens malariadag

2009-04-27T20:17:00.005+01:00

Myggen blir omtalt som verdens farligste terrorist. Hvert år blir nesten fem hundre millioner mennesker smittet av malaria og årlig krever sykdommen langt mer enn to millioner menneskeliv; de fleste er mennesker som bor i Afrika sør for Sahara. Tilgangen til behandling er ofte svært dårlig. Den 25. april er av Verdens Helseorganisasjon utpekt til verdens malariadag. (Kan det være derfor huset vårt er fullt av mygg for tiden?) Målet for WHO er å sette fokus på forebyggende tiltak og viktigheten av å komme fort i gang med behandling. FN har som mål at ingen skal dø av malaria innen 2015. Dette er et av de ambisiøse tusenårsmålene.

Bare her i familien har fire av fem hatt malaria. Stine har sluppet unna. Symptomene kan være nokså forskjellige og det er ulikt hvor hardt den rammer: For Peder ble det nesten som en lett influensa, men for Gregor ble det sykehusinnleggelse med dertil hørende bekymringer. Når man er i nærheten av sykehus og har tilgang til medisiner går det som oftest veldig bra.

Annerledes er det for de som ikke har råd til å gå på sykehus, for de som ikke har anledning til å skaffe seg et myggnett å sove under om natta eller for de som ikke vet at det faktisk er myggen som kan gi denne sykdommen. Mange mangler elementær kunnskap. Spørsmålet er om vi sammen gjennom planmessig arbeid vil klare å nå FNs tusenårsmål.

En stor og sterk verden kjemper mot en liten skapning som veier mindre enn et gram; et fnugg som er en mye større trussel mot menneskeheten enn det svineinfluensa er. – Er det ikke rart?

Ett år etter

2009-04-25T21:27:00.011+01:00

I dag har det gått ett år siden ulykken på Garoua veien. Det ble en rar dag! En dag med arbeid, ettertanke, fest og glede. Sammen med min prestekollega Doudet Luc var jeg i dag tidlig på vei til Gamba for å ha kurs på bibelskolen. Fredag 25. april 2008 var jeg på vei til samme landsby. På hjemveien skjedde motorsykkelulykken som fikk meg til å tro at livet var over. Jeg husker fremdeles, der jeg lå fullstendig lammet, at jeg tenkte at "det er vel sånn man dør". Dagene som fulgte var fylt med spenning og engstelse. "Kommer jeg til å kunne gå? Er det brudd i nakken? Kommer jeg noen gang til å komme tilbake til Kamerun?" Spørsmålene suste rundt i hodet mens smertene herjet i kroppen. Vi visste så lite. Store og små lot seg bekymre.
Det var rart å stoppe bilen i dag for å gå rundt på ulykkesstedet.

Doudet spurte meg og prøvde å se for seg hvordan ulykken hadde skjedd. Gutten som hørte til i landsbyen kunne fortelle at avstanden mellom der jeg ble funnet og der motorsykkelen lå var mer enn tjue meter. Mennesker er ikke skapt for den slags flyturer! - Hvordan kunne du overleve en slik ulykke, spurte gutten. Jeg bare så på ham, slo ut med armene og smilte. Det kunne derimot Papa Doudet fortelle gutten. Der vi stod ba Doudet en bønn, takket for livet og lovet Herren for hans underfulle nåde og makt.

Det er nesten for godt til å være sant. Denne helgen har jeg vært på reise siden torsdag morgen; besøkt bibelkurs og fulgt studentene i den siste fasen av studieopplegget. Oppdraget stoppet ikke opp med et seks måneders sykeopphold i Norge. Kreftene og motet har kommet tilbake, selv om jeg kjenner smerter hver eneste dag. Men hva gjør vel egentlig det? Den siste helgen med studentene i Gamba bestemte vi oss for å feire livet. Det gjorde vi med sang, couscous, taler, bakevarer og Coca Cola. Bedre kunne det ikke bli! Vi ble enige om at det er så alt for lett å huske på "vondter" og så alt for vanskelig å huske og vise takknemlighet. Sånn er visst vi mennesker skrudd sammen... - Jeg inkludert.

"Livsfesten" fortsatte hjemme. Stine har denne helgen reist på Kvinnestevne i Meiganga, så vi guttene var hjemme alene. Det ble taco, Olsenbanden jr. og sure sild. Etter guttene hadde lagt seg stelte jeg i stand en liten soirée for vaktstyrken på stasjonen. De hadde som vanlig appetitten i orden. Humøret var det heller ikke noe i veien med. Før de gikk reiste min gamle "oncle" seg, holdt en liten tale og avsluttet med en bønn. Han bad på mbom. Jeg skjønte ikke mye av det han sa. - Men man behøver ikke kunne mbom for å skjønne takknemlighetens språk. Akkurat det språket vil jeg forresten på en dag som denne oppfordre alle til å bruke mye, mye mer!

Ordet som bedre enn noe annet oppsummerer denne lange og innholdsrike dagen er; TAKK!

- Ikke les bare overskriften!

2009-04-24T10:11:00.010+01:00

Ved kveldsmaten i går snakket vi om noe jeg (JE) hadde lest i avisen tidligere på dagen. Det var Johannes Borgenviks (83) hjerteskjærende historie; Faren hadde på nytt reist til Madagaskar og moren dro på ti-årsdagen til Johannes. Gutten ble ble igjen på Solbakken i Stavanger. Krigen kom, og Johannes skulle bli 21 år før han så foreldrine sine igjen. - Tenk på det, sa jeg og henvendte meg til Gregor og Einar.

Jeg fikk ikke den reaksjonen jeg ventet. Gregor kom tydeligvis på en annen tanke i samme øyeblikk. Han dultet borti Einar og sa: - Ja, det har jeg glemt å fortelle deg, Einar. Visste du at vi to sannsynligvis kommer til å bli ganske rike...? Jeg har lest i avisa at misjonærbarn kommer til å få millionerstatning. - Og vi er jo misjonærbarn! Tydelig stolt smiler han fra øre til øre.

Stine måtte gi "misjonærbarna" en liten innføring i hva avisartiklene egentlig handlet om, og forklarte litt om at en del misjonærbarn på internat ikke har hatt det så bra opp gjennom historien. "Men hvis ikke vi er misjonærbarn, hva er vi da?" utbryter Gregor og slår ut med armene i kjent stil. Det lure smilet avslørte at han allerede hadde skjønt hvordan dette henger sammen. Han lo og vi lo, det ble faktisk ganske morsomt!

Vi håper at det ikke på noe tidspunkt skal bli nødvendig å gi så mye som et øre i erstatning til våre gutter. Snarere håper vi at de resten av livet vil bære med seg Kamerunoppholdet som noe positivt og verdifullt, som en ressurs. Samtidig vet vi så alt for godt at det er mange som fortjener en oppreisning for en ødelagt barndom.

Gregor lærte om ikke annet to ting; Les litt mer enn bare overskriften og; fremtidig rikdom må han nok sørge for selv!

Ryenberget

2009-04-22T12:20:00.005+01:00

Ryenberget kirke har kommet med ny nettside. Ta en titt på den fine siden ved å klikke her. Det fantastisk bra bildet har Einar Horsberg tatt.

Simpelt tyveri

2009-04-19T20:59:00.004+01:00

For en ukes tid siden trengte jeg å overnatte i byen Garoua, omtrent tre hundre kilometer nord for Ngaoundéré. Sliten og trøtt gikk jeg inn på et herberge og prøvde å få kontakt med damen i resepsjonen. Med et oppgitt blikk møtte hun meg etter å ha rettet seg opp fra en liten lur over skrivebordet. Jeg hadde åpenbart ødelagt en rolig kveld. Men hun var ikke vanskeligere enn at hun sa at det fantes et ledig rom. Hun la et skjema på disken og bad meg fylle det ut.

Som vanlig fulgte det ikke penn med papiret. Men en mann i min stilling har nødvendigvis penn med seg. - To penner fant jeg da jeg stakk hånden i lommen. Umiddelbart gikk jeg i gang med skjemaet, det var grei skuring. Jeg betalte rommet og i det jeg skulle ta nøkkelen og gå, tok jeg også med mine to penner. – Vær snill og ikke ta med pennene, sa den lite elskelige damen bak disken. – De tilhører resepsjonen! Etter minen å dømme tenkte hun tydeligvis at jeg var en tyv. Jeg skulle til å forsvare meg, men tok meg i det. Forsiktig skjøv jeg de to pennene mot henne. – Beklager madame, det skal ikke gjenta seg.

På vei ut måtte jeg bare smile for meg selv over ”tyveriforsøket”. For på den ene pennen stod det skrevet ”Det Norske Misjonsselskap” og på den andre ”Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn 125 år”.

Collège 50 år

2009-04-18T11:13:00.008+01:00

Onsdag startet en storstilt feiring av Collège Protestant, kirkens ungdomskole/videregående. Det er 50 år siden den ble startet og i alle disse årene har skolen hatt en stor betydning for mange ungdommer både her i Ngaoundéré og i resten av landet.
Collège har for tiden rundt tusen elever og av disse er det ca hundre som bor på internatet. Gjennom tidene har det gått ut mange elever som nå gjør seg bemerket i landets samfunnsliv; ministre, høyesterettsdommere, kirkeledere og borgemestre. Denne uka er mange av dem tilbake og feirer skolen som de alle har ett forhold til. Programmet er rikholdig og variert. I går var vi tilstede på en konsert i Millenniumskirken hvor skolens kor hadde en fremtredende rolle. I tillegg hadde skolekoret til den katolske videregående skolen også spurt om de kunne komme og feire sammen med sin "søskenskole".
Kirken var ganske full da vi ankom en liten halvtime etter oppsatt oppstart og det viste seg å være akkurat i rett timing. Hele kvelden var ledet på en flott måte og korene viste seg fra sin beste side. I tillegg var det dans av noen elever. Det var mye glede og respons fra publikum og det kokte til tider i kirken. Selvfølgelig er Erik Sandvik en viktig person under et slikt jubileum, han har vært knyttet til skolen i over 40 år og var med å starte opp et av skolens kor; Gospel Singers. I går hadde han rollen som dirigent for de gamle elevene og han hadde ikke glemt gamle kunster.

I dag er det fotballkamper, parade og kulturell aften og det hele avsluttes med en festgudstjeneste i morgen. Vi gratulerer Collège med feiringen og håper at skolen fortsatt kan bety mye for ungdommen her!

Påskedag i Ngaoundéré

2009-04-12T13:20:00.006+01:00

Påskedag feiret vi med gudstjeneste i Burkina. Menigheten ville absolutt feire i den nye kirken som mer er enn byggeplass enn en katedral. "Kirken" var fylt innvendig og utvendig. I følge "tellerne" var det 1012 personer til stede. Vi var av og til litt bekymret for om regnet ville komme, men det holdt oppe! Det gjorde derimot ikke det provisoriske taket. Midt under gudstjenesten begynte det å falle, og mer enn en gang måtte hammeren fram for å lage nye stolpeløsninger. Men ikke noe av dette la noen demper på feststemningen. Tvert om.
Fullt hus, ute og inne!

Det var nesten 20 barn som ble bært til dåpen i dag, pluss to voksendåp. Det var veldig fint å være med på. Jeg, Jan Erik, døper ikke hver søndag, men klarte å tråkle meg gjennom dåpsliturgien. - De ble da døpt...!

Pasteuren preker så taket faller ned.

Slik ser det ut når gudstjenesten er slutt og alt skal rigges ned. Til uken fortsetter byggearbeidet og de har godt håp om å få på taket innen en måneds tid. Folk er ivrig med på dugnad, ikke bare mannfolk som murer, men damer som henter vann, ungdom sjauer og prestene som blander sement. Det ser riktig lovende ut!

Flott å feire oppstandelsesdagen i en menighet som det spirer og gror i. Forhåpentlig kan det feires påske i en fiks ferdig "Burkinakatedral" neste år!

God påske

2009-04-12T06:00:00.001+01:00

”JEG ER DEN SOM OPPHEVER DØDEN”

”Jeg,” sier Kristus, ”jeg er den som opphever døden, jeg triumferte over fienden, trampet ned dødsriket, bandt den sterke og rykket mennesket opp til himmelens høyder.”

”Kom da, alle menneskenes slekter som er gjennomsyret av synd, og ta imot syndenes forlatelse. For jeg er deres forlatelse, jeg er frelsens påske, jeg er lammet som ble ofret for dere, jeg er deres forløsning. Jeg er deres liv, jeg er deres lys, jeg er frelse, jeg er oppstandelse, jeg er konge, jeg skal oppvekke dere med min høyre hånd, jeg skal føre dere til himmelens høyder, og der skal jeg vise dere ham som er Fader fra evighet av.”

Meliton av Sardes

Førpåsketur

2009-04-09T14:01:00.016+01:00

Vi er helt enige om at livet i Kamerun er mer enn godt. Men vi i familien er også enige om at hverdagene kan bli litt ensformige noen ganger. Det samme skjer hver dag, hver uke. Vi mangler muligheten til å si til hverandre at "i dag tar vi en tur til tante Erikka og onkel Ingar på Tolvsrød", eller "i dag overrasker vi farmor og farfar på Eik". Derfor trenger hele familien å komme seg ut noen ganger for å oppleve noe helt annet, og ikke minst gjøre noe sammen. Denne gangen gikk turen til en nasjonalpark som heter Boubandjida noen timers kjøring herfra. En flott plass som ligger så langt inne i bushen at en nesten ikke kan forstå det. De har et supert fransk kjøkken som tryller fram de herligste delikatesser. Til forrett den første dagen fikk vi froskelår. Vi synes det var supert! Da middagen var ferdig var klokken allerede over ti og mer enn 50 % av familien sov ved bordet. Da var det på tide å finne køya. Problemet var bare at det var så forferdelig varmt. Da vi kom fram i 17-tiden var det 43 grader i skyggen og vi hadde ikke følelsen av at det hadde sunket noe særlig i løpet av kvelden. Rommene var fine og sengene bløte, men det fantes verken vifte eller aircon. Ungene sov likevel som steiner. Det var verre med oss voksne. Vi lå der lys våkne og bare svettet. Vi syntes nok froskelårene begynte å hoppe i magen av og til også. Da var den eneste løsningen å stå opp for å dusje seg og sove en time eller to.

Guttenes håp var å se Baba Ladde (løve) før vi reiser herfra om noen måneder. Men den gang ei. Turen var på ingen måte forgjeves av den grunn! Vi fikk se mange flotte dyr; giraff, bøffel, elefant, villsvin og en haug av ulike typer antiloper. Her er noen av dyrene vi så:

Etter to netter i nasjonalparken var vi klare for Ngaoundéré igjen. Det skal sies at den andre natten sov vi mye bedre. Regnet som kom var med på å dempe den intense heten litt. Det var alle glade for! På veien hjem tok vi turen innom noe ganske eksotisk; dinosaurus-spor. Da vi etter en liten fottur kom fram til sporene, satte vi oss ned for å nyte påskemarsipanen som vaktmester Brekkeby hadde sendt oss. Da vi hadde sittet i to minutter på steinene svei varmen så i rompa at marsipanen måtte nytes stående! Sporene er store som truger og veldige tydelige. Se bildekollasjen nedenfor. De er visstnok omtalt i en utgave av tidskriftet National Geographics.

Vi har vært i kontakt med noen av seniormisjonærene her i Kamerun angående disse sporene, og ingen kan huske å ha sett levende dinosaurer her i landet. Det må bety at disse dyrene allerede var døde da våre mest drevne kolleger ankom feltet!

Selve påskedagene tilbringes her i Ngaoundéré. Fjellpåske, med andre ord. Hvem andre feirer vel påske på 1200 meter over havet? Campus er nærmest folketom, folk har dratt ut på tur. Jan Erik forbereder preken og påskegudstjeneste i Burkina og er av den grunn litt fjern i blikket om dagen. - Som i gode gamle dager... Ellers er alt som vanlig!

Misjonærmøte

2009-04-01T09:14:00.021+01:00

Forrige onsdag begynte misjonærmøtet her i Ngaoundéré. Med møter for oss voksne og annerledes dager også for barna. Programmet var ikke veldig tett, men vi fikk noen gode dager sammen. På onsdag hadde vi møte med borgermesteren i vår del av byen, det var interessant og også lærerikt. Noen av utfordringene for byen er jo at den er et stort veikryss i hjertet av Afrika. Det kommer veldig mange tilreisende til byen fra mange urolige land rundt Kamerun og det skaper utfordringer i forhold til bosetting og sikkerhet.

Siden vi ikke har noen ettåringer eller Hald-studenter dette året krevde det litt mer planlegging for at også ungene skulle ha det fint under møtene. På onsdag var Håvard, en ung gutt fra Grimstad som er her som voluntør, ansvarlig for opplegget for barna, sammen med ett par kamerunere. Dagen ble brukt til å skjære ut mønster i kalabasser, bading, spilling og leking.

Å skjære i kalabass falt absolutt i smak for Gregor og Einar. Torsdag morgen våknet jeg av en underlig lyd fra terrassen kl 06.30. Jeg måtte tilslutt stå opp for å finne ut av det. Overraskelsen var stor da jeg fant ut at det var Gregor som satt der og jobbet videre med sin bolle. Viktig å ikke la tiden gå til spille!

På torsdag formiddag reiste vi ut til en Ranch som har et nydelig overnattingssted. Her spiste vi god mat, lekte med ungene og hadde et interessant kåseri av Trond Waage på kvelden. Trond og familien kom hit i januar. Både han og kona er sosialantropologer, de har bodd i Ngaoundéré tidligere og er her nå for å forske på én av de mangfoldige småkulturene som finnes her; nemlig gutta som triller/selger vann rundt i kvartalene. Spennende å høre om en litt annen verden enn den vi kjenner best fra kirken. Fredag morgen hadde Tom Sverre Tomren bibeltime om skaperverket og det ble en kreativ time hvor vi både kunne utfolde oss med malerpensler og også lære tegnspråk.

Gregor og Finn Ove i dyp fotballprat på ranchen

På vei tilbake stoppet vi ved en liten foss i nærheten av byen. Og når gradestokken kryper godt over 35 grader i skyggen (og det ikke fantes skygge der vi var) var det ikke mulig å holde ungene borte fra vannet.

Vi bader vanligvis ikke i innsjøer her i Kamerun, men det skal visst ikke være så stor fare for diverse uhyrer når vannet renner godt. Tror ingen har tatt skade av dette ihvertfall!

Etter lunsjen kunne ikke gutta komme fort nok hjem - ryktene sa at pappa allerede var hjemme! Det ble et hjertelig gjensyn og at det også var litt av hvert i kofferten var jo ikke å forakte. Fotballene fra bestefar ble tatt i bruk med en gang og bamsemumsen gikk ned på høykant. Tusen takk til dere som igjen har sendt oss gaver - vi er veldig takknemlige.

Men det ble ikke mange minuttene til å snakke med den hjemkomne, for misjonærmøtet hadde flere oppgaver som ventet. Fredag kveld hadde de største barna sin festkveld og de norske barna kunne invitere med seg en venn til bassengfest. Menyen bestod av taco, med hjemmelagde tortillaer som barna hadde laget i heimkunnskap på skolen. Selv om dette ikke er normalkost for en kameruner så det ut til å falle i smak.

Bassenget var pyntet med blomster og lys og når kvelden senket seg var det duket for film i bassenget - med lerret som hang over hele bassenget! Latteren ljomet og barna koset seg med popcorn og godis. Men selv på en slik kveld ser vi forskjellene på oss, mens de hvite barna spiste godis med stor fornøyelse tok kamerunerne en liten slurk av brusen og en liten bit av godeteriet, resten skulle de ha med hjem for å dele med familien sin! Vi har visst ganske mye å lære...

På lørdag kveld var det norgeskveld for oss voksne. Jeg (Stine) var i komiteen og dagen gikk derfor til å handle, pynte og forberede festen. Festen begynte med en velkomstdrink i "apeburet" og fortsatte med en deilig tre-retters middag på internatet. Etterpå var det underholdning og sanger. Et av årets høydepunkt var senior-misjonærenes innsalg om hvordan språk og tolking kan skape store forviklinger. Jan Erik hadde også laget et innslag om et tilbakeblikk på misjonærene etter at årene hadde gått og hukommelsen spilte noen puss. Han var på hjemmet i Lyder Sagens gate, året var 2055 og han og jeg samtalte om livet i Kamerun. Det ble et morsomt innsalg og jeg tror ingen følte seg såret selv om skolen fra nå av heter "Steinerskolen" og Erik Bischler er blitt rikskansler av NMS i Kamerun.

Klokka fløy og tilslutt ble det i følge meg en ordentlig fest. Jeg har nemlig en gang uttalt at det er viktig å ha en fest en gang i blant her ute og at definisjonen på fest er at selskapet varer til over kl 00.30.

På søndag var det middag, bading og avslapning før vi avsluttet misjonærmøtet med å feire norsk gudstjeneste. Vi var fornøyde og glade for det vi hadde fått gjennom uka, men aller gladest var vi for at papsen var hjemme igjen!

Det effektive Norge

2009-03-22T09:28:00.005+01:00

Nå har jeg vært en uke i Norge. Uka har vært innholdsrik og travel. I perioder føler jeg at jeg som en litt omtåket kelner har løpt fra det ene til det andre. Men sannelig har jeg rukket mye på noen få dager. Undersøkelsene jeg kom til Norge for å gjøre gikk i rekordfort. MR-undersøkelse, fastlege og spesialist gikk på løpende bånd. Så kom ikke til meg for å klage på norsk helsevesen! Resultatene av undersøkelsene er sånn rimelig gode. I følge MR-bildene har det ikke skjedd vesentlige forandringer i nakken siden i sommer. Fastlegen min var litt bekymret for akkurat det. Nevrologen hjalp meg litt med å justere dosen smertestillende og det ser ut til å fungere. Han snakker stadig om kirurgi som en mulighet, men jeg har ikke en gang lyst til å tenke tanken. Vi håper dette kan leges på helt andre måter!

I løpet av dagene i Norge har jeg hatt samtaler med mine fremtidige arbeidsgivere og det var en grei anledning til å innstille seg på det som kommer til å skje til høsten. Det ser egentlig riktig så bra ut.

Ellers har jeg møtt familie og venner. Noen i all hast, andre har jeg hatt litt bedre tid hos. I går var jeg hos søster Tone og familien i Høyjord. Der fikk jeg fylt opp vinterens traktordose. Bonden hadde en vei han skulle ha frest opp og jeg var ikke vond å be! Deilig å være på landet å kjenne litt på vinteren, kulda til tross. - Det sies det er vår her.

Jeg hadde returbillett til Kamerun fredag den 27. mars, men siden alt har gått så kjapt har jeg endret den slik at jeg heller reiser tirsdag kveld. Da rekker jeg kanskje misjonærmøtets avslutning og ”Norgeskvelden” på lørdag… - Jeg har nemlig noe sprell på lager!

En uke er over...

2009-03-13T22:18:00.006+01:00

Sitter her en litt sen fredagskveld og tenkte at jeg skulle oppsummere litt av ukas innhold og utfordringer. Det har vært en absolutt helt vanlig uke med arbeid og skole og således ikke noen flotte bilder eller store ord.

Uka begynte med forberedelser til andakt på Kirkens hovedkontor på tirdag morgen. Jeg føler ikke at jeg alltid har ordene i min makt og desto verre blir det på fransk. Men etter månedlige andakter gjennom tre år har jeg begynt å venne meg til det og ødelegger ikke lenger hele kvelden før jeg skal i ilden. Men som dere sikkert skjønner, det er ikke der jeg føler at jeg har de største gavene.

Etter andakten på tirsdag arbeidet jeg store deler av dagen på Den norske skolen. Jeg har ifra i sommer skrevet en god del dokumenter og reglement for skolen og har også prøvd å få på plass et kvalitetsikringssystem. Mye papirarbeid; tørt og teoretisk, men jeg tror at det vil gjøre skolen til et bedre sted å være. Det er nå ti elever på skolen og for øyeblikket er det vikingtiden som opptar de. Det lages skjold, armbrøst, spyd og pil og bue over en lav sko og det gjelder å ikke komme for nær enkelte av de!

Onsdag morgen skulle jeg endelig få en reperatør til å se på printeren min, slik at jeg igjen kunne komme igang med rgnskapsarbeidet. Det er ikke alltid så enkelt å finne folk som kan reparere tekniske ting, så derfor måtte jeg få tak i en mann fra Garoua (4 timer lenger nord). Men han fikk ihvertfall reparert mine problemer og også hjulpet noen av mine kamerunske kollegaer.

Hver onsdag har vi også pausekaffe. Alle som jobber på internatet samler seg til en kaffekopp og litt mat. Vi pleier å være mellom 5 og 10 personer tilstede og det blir alltid spennende samtaler om land og folk, kultur og forskjeller. Denne gangen måtte vi snakke om 8. mars og stoffet som mange kvinner mener at de må få av mannen sin. Det er nok en ganske vanlig oppfatning at får de ikke dette stoffet, så er ikke mannen glad i dem lenger. Noen kvinner tyr derfor til både vold og andre ting for å få dette stoffet. På mandag var jeg på besøk på sykehuset hos ei dame som hadde tatt masse piller fordi hun ikke hadde fått stoffet, heldigvis så det ut som om hun skulle klare seg bra og hun angret på det hun hadde gjort. Men i kampen hete blir det så viktig at det overskygger alt annet. Noen damer begynner nå å gjøre litt opprør mot dette. De sier ifra til mannen at de ikke vil ha stoffet eller så blir paret enig om at de bruker heller penger på noe annet dette året. Vi fikk en spennende prat og lærte litt nytt igjen!

På torsdag og fredag har jeg hatt ganske vanlige kontordager, selv om jeg idag måtte være kritisk overvåker av Jan Eriks pakking en liten time. Han skulle egentlig tatt toget fra Ngaoundéré på torsdag kveld, men onsdag fikk vi beskjed om at godstoget hadde sporet av og at det var usikkert når toget igjen ville gå. Hva gjør man da, når flyet man skal rekke går fredag kveld? Heldigvis var det tre nordmenn fra Rogaland Bondelag her ute som også skulle sørover. De leide derfor et lite småfly fra Yaoundé og i ettermiddag satte de kursen sørover. Har akkurat fått beskjed om at Jan Erik nå er forbi alle kontroller og venter på å gå ombord i flyet til Brussel.

Som dere skjønner er han altså på vei til Norge. På grunn av at helsetilstanden er blitt litt dårligere i det siste, valgte legen hans i Norge å be han om å komme hjem til ny MR-undersøkelse. Han har fått mer smerter igjen når han beveger på hodet, men det er ingen dramatisk forandring. Han blir i Norge i ett par uker og så håper vi at han raskt returnerer tilbake til oss. Imens skal vi kose oss med misjonærmøte og også mange turer i bassenget!

En vanlig mandagskveld

2009-03-02T21:33:00.007+01:00

Noen ganger når vi snakker sammen kan vi komme til å beklage oss over hva vi må utholde som misjonærer i Afrika. - Mygg og malaria, kakelakker og korrupsjon, støv og strabaser.

Noen ganger.

Andre ganger kjenner vi hvor fantastisk fint det er å bo nettopp her. I dag før kveldsmaten sa Gregor; kan vi ta en kjapp tur i bassenget før vi spiser? Før noen av oss rakk å svare var pappa og de to største guttene på vei ut døra. Det var allerede blitt mørkt og vannet var akkurat passe forfriskende. Vi svømte på ryggen og kunne nyte synet av verdens vakreste stjernehimmel og kjenne oss som de frieste mennesker på kloden.

Sånn er det å bo i Kamerun.

Noen ganger.

Bygging og varme

2009-02-23T23:00:00.002+01:00

Slett ikke så lett å vite hva man skal skrive om på bloggen til en hver tid. For tiden har det vært mest hverdager og ikke så mye spennende å skrive om. Men da jeg tok en titt på bildene vi har tatt i det siste, skjønte jeg jo at det var da litt nytt å fortelle om.

Siden det nå er tørketid er det også tid for å bygge hus. I Burkina, et fattig boligkvartal rett bak stasjonsområdet, er de i full gang med å bygge ny kirke. Den gamle kirken er allerede altfor liten selv om den ble bygget i 1992. Så hver eneste lørdag er det dugnad i menigheten og på lørdag var Jan Erik på besøk for å ta noen bilder og motivere de til videre arbeid. Også presten Djidéré Mathieu arbeidet på tomta. I løpet av ett års tid håper de at kirken skal stå ferdig slik at de slipper å feire tre gudstjenester på søndag for at alle skal få plass. En venninne som går i menigheten er ganske oppgitt for tiden; allerede før velsignelsen er ferdig, er nye mennesker på vei inn i kirken for å sikre seg plass til neste gudstjeneste. Men menigheten består av mange fattige mennesker, kun et fåtall har fast jobb, mens resten får seg stråjobber slik at de har akkurat nok til dagens bekymringer - det er derfor en stor utfordring å samle inn penger til ny kirke. Men de har virkelig kommet et langt stykke og ønsker seg veldig litt mer midler slik at ikke byggeprosessen skal stoppe opp!

Pasteur Abdolaye har også restaurert og bygget på huset sitt. Det er blitt ett flott hus med fire forskjellige utleieenheter. Vi håper virkelig at det kan bli til velsignelse for han, familien og også for pasienter på sykehuset. Det er jo en kjent sak at han har et meget godt hjerte og at han derfor bruker mye av sine egne penger til pasienter som ikke har noe - enten for å kjøpe medisiner eller for å gi de mat.

Hans kjære kone, Germaine, har vært syk i nesten en måned nå. En liten operasjon i hånda, utviklet seg til en alvorlig infeksjon med mange komplikasjoner. Hun er heldigvis på bedringens vei nå og jeg (Stine) håper at hun fort blir frisk slik at jeg får lært meg å lage couscous før vi reiser. Litt skikkelig kamerun-mat må jeg jo kunne lage.

Varmen har også kommet for fullt nå. Hver dag er det godt over 35 grader i skyggen og det er godt med en liten siesta etter middag. Bassenget er også deilig, men vi har visst ikke hatt så mye tid til å være der. De siste søndagene har vi vært på tur, selv i varmen er det godt med en utflukt til Mballang og Lac Tison.

11. februar - Ungdommens nasjonaldag i Kamerun

2009-02-11T21:12:00.018+01:00

Dette året bestemte Den norske skolen i Kamerun (DNS) seg for å undersøke om det var mulig for de også å gå i tog på Ungdommens nasjonaldag slik alle andre skoler i hele Kamerun gjør. Skolen tok kontakt med Ecole Privée Protestante og fikk høre at DNS var hjertelig velkommen med i toget. Ingen hadde vel sett for seg at en liten masjering skulle by på så store utfordringer. Men i Kamerun går man ikke bare etter hverandre som en hvilken som helst saueflokk. Nei, her er det marsjering på rekke, med lik avstand både foran, bak og på siden.

Selvfølgelig bød det på visse problemer, så en lærer fra Ecole Privée har kommet til DNS et par ganger for å holde spesialøvelse med de norske. Ikke for det, de kamerunske barna har vel øvet i godt over en uke nå og har latt skole være skole. DNS valgte en annen linje.

I dag var dagen kommet og hos oss var det to spente gutter som gikk på skolen. -Ville det bli fiasko?En god del av oss foreldrene var også tilstede og fikk en fin plass på tribunen hvor vi kunne bivåne det hele. Selvfølgelig skulle vi jo ta bilder av våre håpefulle, men det ble høflig men bestemt avvist. Her var det kun lov å fotografere for de som hadde avtale med pressegruppen. Jeg (Stine) synes at det var litt synd, så etter en liten stund med høflig samtale med en politimann og en annen kameruner fikk jeg plutselig beskjed om at pressekort kostet 3000 f cfa, og da kunne jeg fotografere så mye jeg ville. Jeg var jo ikke sen om å kjøpe dét kortet, og siden kunne jeg bevege meg overalt og ta bilder av det jeg ønsket. Noen hintet visst litt om kvinnelist...

Men jeg fikk ihvertfall panoramaplass når DNS kom marsjerende forbi. De var så flotte og gjennomførte med stil. De fikk til og med applaus fra scenen.

Men det var jo virkelig vanskelig å holde orden på avstanden, svingen med armene og å gjøre høye kneløft på én og samme tid, så jeg synes at de fordelte oppgavene godt seg i mellom. Etterpå kunne de kose seg med makkala og kamerunsk godis mens de så på de høyere utdanningene og idrettsklubbene som marsjerte forbi.

Alle marsjerer forbi guvernøren og lamidoen, gjerne med sang eller dans. I årets tog var det også et lite musikkkorps, litt synd at den eneste trompeten var falsk, men hva gjør vel egentlig det?

Dagen ligner litt på vår 17.mai med tale, marsjering og ikke minst masse mat som kan kjøpes. Her er det is, brus, godis, stekt kjøtt i lefse, fylte baguetter, kaker og masse annet som kamerunerne setter pris på. I tillegg er det små gateopptrinn, vi fikk med oss et slangetemmer-show.

Prestetur til Mballang

2009-02-10T08:03:00.007+01:00

For noen uker siden snakket jeg med vår regionale biskop om muligheten for å invitere alle prestene i byen til en dag på Mballang. Mballang er kirkens fredelig "feriested" ved en sjarmerende innsjø bare to-tre mil fra Ngaoundéré. Målet med en slik utflukt var å snakke sammen; snakke sammen om livet slik det er for tiden. - Om det som går bra og om det som ikke går bra.
Sist lørdag klokka 07 fylte vi opp to biler og dro "til skogs". Det ble en flott opplevelse. Fint å være sammen med brødre og merke at vi ikke er så forskjellige som vi noen ganger kan få oss til å tro. Det ble en skikkelig "dele-dag", uten et eneste foredrag eller "exposé" som det så alt for ofte blir når prester er sammen. Tema for dagen var pastoral etikk. Først hadde vi en fellessamling i boukarouen, siden gikk vi i grupper i to timer for så å komme sammen igjen og snakke om det som ble tatt opp i de ulike gruppene.
Før middagen ble det tid til en båttur på innsjøen. Det har jeg dessverre ingen bilder fra, jeg måtte vie meg helt og fullt til skipperjobben! Men hadde vi hatt bilder så hadde vi sett noen prester som aldri hadde vært i båt før og synes det var helt i overkant av hva som var forsvarlig. Noen sa til og med til kollegene sine før vi kastet loss at "hils kona mi". Noen var virkelig redde. Men det er jo begrenset hvor mye ugagn man kan gjøre med en båt på 12-14 fot og 5 hestekrefter. Piruetten jeg tok på alle tre turene ble det nærmeste vi kom storm og "dødsangst". Gøy var det uansett for alle. Kjenner det er så nyttig og nødvendig å oppleve noe sammen som gir oss glede. Det er for lite glede i verden! Noen ganger kan selv 5 hestekrefter bøte litt på det!

Her ser vi vår regionale biskop - Baïguele Jean - i lørdagsantrekk. Han er en flott fyr som er kjent for å være frittalende og direkte i kontakt med alle. Inkludert Rom.

Engasert samtale. Fra venstre Bue Joseph (oppkalt etter biskop Bjørn Bue), Hamadikou Jean Marcel, Oumarou Jean og Djedou André.

Over ser vi prestene i full aktivitet. Øverst til venstre Djidéré Mathieu, til høyre Tom David. Nederst til venstre Djomo Réné, Abdoulaye Jean tar ansvar og vasker kjelene etter middagen.

Rektoren på Collège, Hamadikou Jean Marcel i samtale med menighetsprest i Bethel, Oumarou Jean og min kollega på "Senter for desentralisert bibelundervisning", Djedou André.

Mine to gode venner Djidéré Mathieu og Abdoulaye Jean i lystig passiar. Disse to har jeg vært mye sammen med og lært veldig mye av. Gode brødre.

Før vi dro hjem dannet alle prestene en sirkel inne i boukarouen, tok hverandres hender, sang og bad for hverandre før pappa Doudet Luc lyste velsignelsen over liv og tjeneste.
Denne dagen vil jeg bære med meg som et vakkert minne. Kanskje også denne lørdagen kan være en ny begynnelse for flere enn meg?

Valgets kvaler og veien videre

2009-02-05T11:10:00.005+01:00

Fire år har allerede nesten gått og den avtalte tjenesteperioden går mot slutten. Da spørsmålet om forlengelse for alvor kom opp var ikke det noen enkel sak å ta stilling til. Derfor har de siste månedene vært preget av valgets kvaler. Men nå er avgjørelsen altså tatt; Kameruntjenesten til familien Askjer avsluttes til sommeren, i slutten av juni. Det føles nesten litt uvirkelig å si det og skrive det! Det er naturlignok knyttet veldig mange sterke følelser til en slik avgjørelse.

I våre egne øyne er det først nå vi begynner å skjønne og forstå litt. Det er først nå det vi gjør begynner å ligne på en "ordentlig" jobb. Og ikke minst - det er nå vi er blitt kjent, språket går bedre og vi har fått noen nære gode venner. Når folk rundt oss spør om hvordan i all verden vi kan tenke på å reise nå, er det ikke så enkelt å gi noen troverdige svar. Skjønner dere ikke at det er her Gud vil ha dere? Forstår dere ikke at dere ikke bare kan dra sånn?

Men vi har altså tatt avgjørelsen om å reise. Slik ble det etter en lang vurderingsrunde, vi går ikke mer inn på den her! Vi gleder oss til å komme til Norge og være mer sammen med familie og venner. Det har uten tvil vært det største savnet i tiden vi har vært her! Så gleder vi oss selvfølgelig til å måke snø (JE!), stå på ski og reise på fjellet i Norge. Men det vi ikke gleder oss til er å ta farvel med en masse enkeltmennesker som vi har blitt nært knyttet til i Kamerun. Først nå skjønner vi hvor nære vi egentlig har blitt. Arbeidet vi har vært opptatt med er vi ikke så veldig bekymret for, det vil gå videre uten oss. Her er det mange kompetente folk til å videreføre det vi har vært med på.

Men det å reise, det blir alt annet enn festlig. Vi ser ikke akkurat frem til avskjedstårene på jernbanestasjonen. Vår billige trøst kan være at tårene ikke hadde blitt færre hvis vi hadde blitt noen år til!

Snørr og barter - møkk og kanel

2009-02-02T15:27:00.007+01:00

Dere som kjenner Kamerun vet at her i denne kulturen stikker folk innom. Ingen ringer før de kommer. De bare er der. Enten det passer eller ikke. - Stort sett passer det. Og stort sett er det hyggelig med besøk.

Sist lørdag fikk vi besøk og det passet ikke! Vaktmannen vår kom løpende mot meg da jeg var på vei hjem fra kontoret. – Jeg fant en mann stående inni stua deres, pasteur! Inni stua, gjentok han. Han fortalte at han med makt hadde fått karen ut av huset og ut på verandaen. - Der sitter han og venter på deg nå! Da jeg kom fram til huset fant jeg en mann sittende på en krakk med en slitt stresskoffert og en fillete bærepose foran seg. Jeg var skrubbsulten og hadde bare lyst til å gå inn og sette meg ved bordet som allerede var dekket. Høflig hilste jeg på besøket. Han ble sittende på krakken og jeg ble stående ved døren; som om jeg var på vei inn. Mannen var fra Nigeria, han snakket bare engelsk og var sendt av ”noen” til en Erik. Jeg forsøkte å få ut av ham hvem som hadde sendt ham, men det ville han ikke ut med sånn uten videre. Han fortalte en lang historie om at han hadde vært muslim og blitt kristen. Han hadde vært i Mali og i Mauritania, i Ghana og Benin. Han snakket fort og engasjert og kom aldri til poenget. Jeg ble bare mer og mer sulten. – Hvorfor har du kommet til meg, sa jeg. – Hva vil du meg, hva kan jeg gjøre for deg? Han bare fortsatte uten å svare på spørsmålet. Det var som om han hadde øvd inn en lekse. – Du forstår, jeg er syk: Det ene øret er helt tett, jeg hører ikke på det lenger. Det ene neseboret er tett, det er ikke passasje lenger. Men øynene mine virker, sa han uten å så mye som å trekke på smilebåndet. Men altså: både det ene øret og det ene neseboret er helt blokkert! Så tok han fram en liten duk, jeg trodde det var noe han ville selge. Men den gang ei. Han tok ”duken” opp til nesa og gav seg til å blåse det meste han var kar om. Da han hadde blåst seg ferdig rakte han ut hånda med snørrfilla og viste meg det han hadde fått ut av nesa. En svær grønn ruke på størrelse med en liten vaffelplate! Jeg ble kvalm og gikk inn i stua. Det ufine synet ble som et symbol på mannens usympatiske fremtreden. Jeg måtte fra hjertets dyp kalle fram siste rest av høflighet før jeg gikk ut igjen og var i stand til å fortsette samtalen. Da jeg gav ham klar melding om hva jeg mente om opptrinnet forklarte han at han bare ville vise hvor syk han virkelig var. – Før var det blod i snørret, nå er det tross alt bare grønt, sa han og håpet antakelig på litt forståelse. Jeg kjente kvalmen kom tilbake. Han fortalte at han ikke hadde noe sted å bo og at han var for syk til å bo på gaten.

Jeg fikk en lys idé: Mannen hadde sikkert kommet feil; Han skulle selvfølgelig til Erik Sandvik, min nesten 40 år eldre kollega oppe på toppen. Jeg pekte i retning huset og raskt pakket han sammen sakene sine og gikk. Med seg til å vise veien fikk han med seg den samme vakten som hadde vist ham ut av stua vår. Med seg fikk han også i overkant av ti kroner, nok til enkel overnatting i byen.

Etter noen minutter kom vakten tilbake. Han var sint. – Nå for tiden har folk begynt å ta Guds navn for å gå rundt å lyve, bløffe og berike seg selv! Vi ble enige om at det var forferdelig. Grusomt. - C’est grave, pasteur!

I ettertid har jeg forstått at nigerianeren hadde tatt hele runden her på misjonsstasjonen. Og alle har opplevd nøyaktig det samme, - inkludert snørr-knepet!

Men så har jeg OGSÅ tenkt; Tenk om denne mannen ikke var en luring (noe han antakelig var), tenk om han virkelig hadde problemer? Tenk om Gud trengte meg til å vise litt kristen nestekjærlighet overfor denne lite elskelige personen? I så fall var det lite hjelp å finne hos meg denne gangen…

Noen ganger må man være mild og andre ganger må man være hard!

– Det er bare dét at det er så uendelig vanskelig å vite når man skal være hva!

Jesus på film i Meiganga - evangeliseringsturné

2009-01-29T17:03:00.008+01:00

Det er ikke så ofte jeg (JE) er ute på evangeliseringsturé, men denne uka har Felix og jeg vært i Meiganga, 160 km sør for Ngaoundéré. Det ble en fantastisk flott opplevelse til tross for noen vondter i kroppen! Mandag kveld skulle vi vise filmen "Jesus fra Nasaret" på en skoleplass i utkanten av byens sentrum. Felix rigget opp den gigantiske skjermen for femhundreogsjuende gang. Mørkt var det, men Felix kunne ha gjort det i blinde. Ledninger blir strukket og det bensindrevne agregatet fyrt opp. Skjermen er slik at man kan se filmen fra begge sider, med høytalere i begge retninger. Denne kvelden prøvde jeg å telle hvor mange som var til stede. Jeg måtte gi meg da jeg rundet tusen!

Evangelisten Etienne tar ordet både før, under og etter filmen. Tre ganger må Felix bytte filmrull. Det gir Etienne en god mulighet til å kommentere det som skjer; fra Jesu fødsel og til hans død og oppstandelse.

Dagen etter viste vi filmen foran den lokale høvdingens hus. Det var han selv som ønsket det slik, til tross for at han er muslim. Denne kvelden var det mer enn to tusen mennesker til stede!

I byen Meiganga var de i gang med sin årlige evangeliseringskampanje. Tidlig onsdag morgen skulle evangeliseringsteamet, Felix og jeg møtes i kirken. Og det som møtte oss var overraskende for meg; 27 kvinner og menn, alle antrukket i lilla. Samtlige hadde latt arbeid være arbeid for å være med på den 18 dager lange evangeliseringskampanjen. - Jeg tenkte med meg selv; hadde jeg brukt tre uker av min ferie eller fritid for å dele evangeliet med folket i byen min? De skulle i gang med en dør til dør-aksjon der de hadde som mål å besøke samtlige hjem i den bydelen filmen var vist.

Jeg hadde gleden av å undervise og vi brukte tid til å be sammen. Jeg ba for dem og de ba for oss, for helsen min og om at Gud måtte bevare oss på hjemveien. Det var en stor glede å oppleve et slikt engasjement! Vi jobber i en kirke hvor det er nok av ting som kan gjøre oss mer enn motløse, derfor er en slik turné en stor opptur! (skjønte du den...?) Det er så flott å merke at folk befinner seg midt i Guds visjon om å dele det gode budskapet med alle mennesker! Så ber vi om at dette arbeidet må bære frukt!

Felix rigger, bytter film og faller visst i søvn mellom slagene!

Her følger noen bilder fra filmen:

Jula-ut-selskap

2009-01-25T16:42:00.007+01:00

I dag er det nøyaktig en måned siden juledag. Ikke vet vi hvor mange av våre lesere som allerede har kastet ut juletreet. - Vi er i den (ulykkelige?) situasjonen at vi for halvannet år siden kom til å kjøpe et juletre av våre amerikanske kolleger Karen og James Noss. Og saken er at treet ikke drysser. Ikke det aller minste. Det er kanskje ikke mer enn hva vi kan vente av en amerikansk plastgran. Men problemet er at det liksom ikke noe naturlig tidspunkt som melder seg der en gjør kål på treet og kaster det ut. Hos oss har treet strålt dag og natt i godt over en måned nå.

Allerede i fjor vår ble det bestemt at familien Sundnes-Drønen (som reiste hjem i sommer) skulle komme tilbake på et lite opphold i januar/februar. Da ble vi enige om at vi sammen skulle samles til et avslutningsjuleselskap. Familien Sundnes-Drønen har nemlig noen svenske aner som har et helt rituale knyttet til det å avslutte jula. Disse tradisjonene har blitt brakt helt til Kamerun og vi har blitt litt innviet i dem.

Lørdag 24. januar var tiden kommet for å avslutte på skikkelig vis. Vi stod for et julepyntet hjem, julekaker og julemusikk mens Tomas og Nina hadde ansvaret for kveldens innhold. På programmet stod ringdansen ”reven rasker over isen”, pakkelek, litt fyrverkeri og den høyst lidelsesfulle ”Nu är julen slut og julgranen den skal ut”. Under den siste sangen blir julebusken båret ut og plassert utenfor huset. Alt dette til stor fornøyelse ikke minst for barna som hadde lagt inn et ekstra høygir; det gav festen et ekstra ”løft”.

Det er vel heller tvilsomt om Amerikatreet noen gang kommer inn i vår stue igjen, det er nå til salgs! Det er taksert til 35 000 f CFA; uten lys og pynt. Bud mottas!

Ettermiddagstur til Ngaoundérétoppen

2009-01-18T21:11:00.014+01:00

Nå begynner det å bli forholdsvis varmt i Ngaoundéré. Midt på dagen ligger temperaturen på omtrent 35 grader. Det betyr at det er i varmeste laget å ta den planlagte søndagsturen til Ngaoundérétoppen rett etter kirketid, det vil si i 12-tiden. I kirken vi går i begynner gudstjenesten klokken åtte, og i går var det ferdig i halv ti-tiden. Noen ganger føles det litt rart å gå hjem fra kirken så tidlig; i Norge hadde vi ikke kommet langt med frokosten på den tiden. Først klokka 16 var vi klare for å bestige byens stolte fjell.

I tillegg til vår familie var Benjamin, Man, Nina, Tomas, Daniel, Mikael og Mathieu og Solange Djidéré med sine to gutter med på turen. Og det var pasteur Mathieu som skulle være vår guide; han lovte å ta oss med til noen hemmelige huler og grotter. Hele oppveksten hadde han sammen med vennene sine løpt rundt i disse fjellene og utforsket landskapet. De store guttene hadde massevis av energi og løp foran, de kom fort til toppen. Peder imponerte som fjellklatrer; han pustet og peste men uten å klage. Han kom til toppen skitten og svett, akkurat som oss andre. På toppen ventet en flott usikt og vi kunne nyte en deilig sval vind. Med oss hadde vi vann og kjeks.

Men vi kunne ikke hvile for lenge. Vi skulle jo på grottesafari. Det bar ned i noen trange passasjer; Mathieu foran og vi andre etter, store og små. Vi måtte smyge oss, klatre og hoppe. Vi kom til et sted der det var nesten helt mørkt. Flaggermusene suste over hodene våre og noen i følge ville helst snu. Vi sendte ut to speidere for å sjekke veien videre. De kom tilbake og sa at de hadde sett en åpning men det var for bratt og hvis man skulle passere der måtte man trosse hundrevis av flaggermus. Veien videre var verken trygg eller fristende. Vi gjorde vendereis og tok fatt på hjemveien.

Guttene mente at turen hadde vært akkurat passe lang og akkurat passe skummel. Og vi, vi var helt enige. Bare Mathieu måtte finne seg i å bli mobbet av kona, hun syntes han var en dårlig hyrde for sauene. Det er av sine egne man skal ha det!

Kamerun-dokumentar på TV2 søndag kveld

2009-01-11T06:44:00.005+01:00

I kveld (11. januar) klokken 18.00 viser TV2 en dokumentar om Kamerunmisjonærene Ingrid og Njell Lofthus. Da de to vendte tilbake til Kamerun i februar 2008 ble de fulgt av et tv-team i mer enn en uke. Vi har hatt gleden av å jobbe sammen med Njell, særlig husker vi dagen da han falt ned og ble lam under arbeidet med universitetskirken i Ngaoundéré. Det ble noen intense dager på sykehus her i byen før han ble fløyet med ambulansefly til Norge. Vi har fulgt Njell siden og det ble et sterkt gjensyn da han kom ut i rullestol i februar.

Få med deg dette programmet i kveld klokken 18.00!

Du kan være med å bringe arbeidet i Kamerun videre ved å gi en gave til konto 8220 02 85030. Merk innbetalingen med 9013, eller trykk her.

Nyttårsforsett

2009-01-07T17:00:00.004+01:00

En av studentene mine kom for noen dager siden inn på kontoret for å ønske meg godt nyttår. Etter et litt omstendelig hilsningsrituale setter han seg ned. Han forsvinner nesten litt i den overdimensjonerte stolen. Allerede har han sagt - to ganger - at jula var fin og at alt har gått veldig bra. Så kommer sannheten: - Jula har vært helt forferdelig! Det er som om jeg bråvåkner fra en døs, jeg må spørre på nytt hva han sa. Jeg forberedte meg på å høre en historie om at de hadde feiret jul uten en matbit i huset. Men det var ikke det!

– Det er som om vi ikke forstår hverandre hjemme hos oss, sier han oppgitt. Vi snakker ikke skikkelig sammen. For eksempel ble kona mi aldeles rasende da jeg kom hjem noen dager før jul og jeg hadde kjøpt festklær til ungene. Jeg hadde ikke tatt bryet med å spørre kona hva jeg burde kjøpe. Ungene selv var strålende fornøyde med klærne, men kona gikk helt i taket. – Så ble jeg også rasende sint og stemningen hjemme ble bare helt forferdelig. Det endte med at vi kun kommuniserte med bjeffing og så på hverandre med bølgeblikk. Vi levde i hver vår lukkede verden. Ungene ble utrygge og festen ble verken lys eller glad, til tross for at vi hadde det vi trengte: Nok mat, fine klær og et greit hus.

- Så kom jeg på noe du sa en gang på bibelskolen da vi snakket om hvordan vi kan leve sammen som familie. Han så bort på meg for nærmest å spørre om jeg husket det. Jeg nikket, sa ”mm” og ventet på fortsettelsen. – Du sa at det kunne være lurt å samle hele familien hver dag til en fastsatt tid og snakke sammen om livet. Lytte til hverandre. Høre på hverandre. Be for hverandre. Den 31. desember sa jeg til familien min; fra nå av ønsker jeg at vi kan komme sammen hver dag til en liten samling. Sammen ble vi enige om at klokken 06.30, halv sju, var et greit tidspunkt. Og den 1. januar satt vi der alle sammen til avtalt tid. Først måtte jeg be om unnskyldning til kona mi, så gjorde hun det samme til meg. Sammen måtte vi be de åtte barna våre om tilgivelse for hvordan vi hadde oppført oss den siste tiden. Tårene rant. Jeg sa at fra nå av må vi snakke med hverandre og lytte til hverandre. Vi snakket en stund sammen og til slutt var det til og med noen av barna som begynte å spøke og le! Huset ble plutselig fylt av latter og en nesten himmelsk glede. Julefreden hadde endelig kommet!

- Siden har vi vært samlet klokka halv sju hver eneste morgen. En dag delte den eldste datteren min en bekymring for skolen, det var så mye å gjøre at hun ville vi skulle be for henne. Et av de minste barna ville vi skulle be for en katt som var litt tuspete og slapp. Sånn møtes vi hver dag, sa han og smilte stolt til meg. - Jeg har aldri opplevd at stemningen i familien har vært så god som nå. – Nå smiler vi når vi ser på hverandre, og pasteur; til neste år skal jeg overlate til kona mi hva slags juleklær barna skal få! Da ender forhåpentlig året like godt som det begynte! Mannen reiste seg, ønsket meg på nytt godt nyttår og han nærmest svevde ut av rommet.

- Om du er fattig eller rik har du kanskje fått en idé om et nyttårsforsett etter å ha lest denne historien…?

GODT NYTTÅR!

2009-01-04T21:10:00.000+01:00

Da ønsker vi alle våre lesere et riktig godt nyttår 2009!

Det har blitt dårlig med bloggoppdatering denne jule- og nyttårshelgen. Det er ganske enkelt fordi vi har hatt viktigere ting å holde på med! Men her kommer et kjapt tilbakeblikk på dagene vi hadde sammen med familien Borge:

Bamseklem

Dr Borge i full jobb på tannklinikken på misjonssykehuset i Ngaoundéré. Artig for Magne å møte to kamerunske kolleger som begge er utdannet i Norge og snakker flytende norsk.

Julefeiring i heimen. Pinnekjøtt smaker faktisk skikkelig godt. Vi hadde nesten glemt det!

Her følger noen bilder fra julens gudstjenester: Søndag før jul var det konfirmasjon i Millenniumskirken. På første juledag var Jan Erik fadder til en liten gutt som heter Moïse og vi alle ble invitert hjem i dåpsfest hos foreldrene Bernatte og Raphael.
Legg ellers merke til bildet der Stine leder an i dansen under juledagsgudstjenesten. Mannen hennes og sykehusprest Abdoulaye befinner seg i skyggen. En festlig og frodig gudstjeneste med mye sang. Det var 18 konfirmanter og 40 dåp (barn og voksne). Det hele var unnagjort på mindre enn fire timer!

Så følger noen bilder fra turen til Maroua og Wasa. Vi så ikke så veldig mange dyr, men med hyggelig reisefølge betyr ikke det så mye. Men vi så da (som vanlig) apekatter på veien nordover og denne gangen hadde vi gleden av å ordentlig hilse på flodhesten Africa som tilbringer dagene utenfor Garoua. Trykk her for å lese en artikkel i VG om Africa. Det tok lang tid før hun ville komme opp på land, men da hun endelig kom ble det mulighet for å mate henne for dem som ville. Oscar og Gregor var de første som spratt fram. Da Einar stilte seg klar for å mate flodhesten tok like så godt dyretemmeren Einar i armene og plasserte gutten på flodhestryggen! Vi er ikke så sikre på hvem som ble mest sjokkert; gutten eller foreldrene. Det var uansett ikke verre enn at Tiedemann ville prøve de samme etterpå. Et minne for livet!

I Wasa hadde vi håpet å se både elefanter og løve, men måtte nøye oss med en giraff og en haug antiloper. Men det var sannelig spennende å gå rundt bilen og studere ferske løvespor. Vi prøvde å forfølge dem, men uten hell. Vi ble enige om at løven nok så oss selv om vi ikke så den!

Til slutt feiret vi en fin nyttårsaften på Den norske skolen. For de store barna startet det nye året med bading i bassenget og fortsatte med oppskyting av raketter som kun gav fra seg utrolig mye smell. Men desto bedre for våre gutter og Finn Ove!

Vi har nå i kveld fått melding om at Borges er hjemme i 17 kuldegrader. Kun en forskjell på 50 grader fra Douala - akkurat kulda misunner vi dem ikke!

Julebesøket er kommet!

2008-12-23T08:55:00.001+01:00

På lørdag ettermiddag ankom 5 slitne gjester og en sjåfør endelig Ngaoundéré etter mer en 14 timer i bil. Men turen hadde gått kjempefint og barna synes at de hadde sett ganske mye spennende langs veien. Så heldigvis hadde de ikke tatt skrekken av det dårlige kommunikasjonstilbudet som er i dette landet.

Selv om gjestene var slitne var ble det allikevel tid til litt fotballsparking og lek. Selvfølgelig er det jo en god gjeng med kamerunere som også sparker sammen med dem. Og språket er ikke noe stort hinder, men kommer jo nesten like langt med å lage morsomme grimaser til hverandre. Idag kom Tiedemann stolt inn og fortalte at nå klarte de å si navnet hans helt rett - men han synes det er litt verre å huske alle de kamerunske navnene. " De har jo bare to å lære, mens vi har minst ti"Gregor og Einar er jo også veldig glade for at vennene sover hos dem og de våkner hver morgen til kos og tull i sengene - det er bare toppen! Selv om det er litt vanskelig å sove om kvelden når alle dagens hendelser skal prates om.

Igår var både barn og voksne en tur på sykehuset for å se hvordan det var der. Barna ble med på barneavdelingen og møtte en gutt på 12 år med et alvorlig hareskår. Han har allerede blitt operert en gang, men venter på flere slik at han etterhvert kan klare å spise og snakke uten vanskeligheter. At foreldrene også er døde og at han kun har en farsfigur som tar seg av han, gjorde jo ikke det lettere for våre barn. Det ble et tøft møte med den harde virkeligheten som er her ute og det var mer en nok for ungene, som gikk så tilbake til misjonens område. Mens vi voksne fortsatte omvisningen sammen med sykehuspresten Abdoulaye. Det var mange triste skjebner som møtte oss og det er vanskelig å kjenne på den urettferdigheten som er mellom den fattige og den rike verden.

Magne fikk i tillegg vært innom tannlegekontoret. Spennende og se en litt annen virkelighet enn i Norge. Siden begge de to tannlegene er opplært på odontologisk fakultet i Bergen snakker de norsk og Magne er derfor sammen med de på jobb i dag.

Følelsen av jul er kanskje ikke helt her ennå, men nå skal vi ihvertfall pynte pepperkakehuset og juletreet, slik at det blir litt mer jul i stua. Deretter er vi invitert på formiddagsbesøk til Lamidoen i byen. (Småkonge over vårt område) - vi gleder oss!

Julekonsert i Yaoundé

2008-12-19T09:08:00.006+01:00

Denne uken har jeg (JE) vært i Yaoundé for diverse møter og samtaler i forbindelse med jobben. Dagene har vært travle, men kveldene har vært roligere. Da jeg tilfeldigvis så på tv at det skulle være julekonsert i byens største og vakreste katedral (Basilique de Mvolyé) kunne jeg ikke la være å slå til. Sammen med Ousman (han kommer fra Ngaoundéré men bor i Yaoundé for tiden) troppet vi opp og fikk plass på første benk; plassert mellom Kameruns utenriksminister og Frankrikes ambassadør. Vi følte oss litt som spurver i tranedans, men det plaget oss ikke så lenge. For på podiet kom Kameruns store sønn Jacques-Greg Belobo. Han blir omtalt som Afrikas Pavarotti og hadde en stemme som bare var helt fantastisk. Denne kvelden ble en av de flotteste kulturopplevelsene jeg noen gang har hatt! Sangeren hadde med seg et kor (150 stykker) og et stort fransk orkester med en strålende pianist i spissen. At konserten begynte halvannen time etter skjema er gjemt og glemt. Vi ble sittende og gape i de to og en halv timene konserten varte. Jeg trodde ikke sånt var mulig i Kamerun. Det er så bra å bli positivt overrasket over landet sitt! Det negative ser vi så alt for ofte, derfor er slike gledelige opplevelser dobbelt hyggelige! Supert å se Kameruns kapasitet!

I ettermiddag tar jeg bilen og kjører til flyplassen for å hente familien Borge. Det er helt umulig å få togbilletter for tiden, derfor var det greiest å ta bilen. Vi regner med å kjøre til Bertoua (litt over 30 mil) i kveld, for å fortsette (med de 50-60 neste) til Ngaoundéré på lørdag. Det blir spennende å se hvordan det går... Gregor sier at Oscar og Tiedemann synes det er langt å kjøre bil fra Skien til Oslo. - Og det er to timer! Vi satser på at dette kommer til å gå veldig bra. Jeg har for min del forberdt meg med noen barne-cd'er og noen lydbøker. Forhåpenligvis vet også gjestene at de ikke har reist på noen hvilken som helst sydentur! Tror alle sammen gleder seg så mye at noen lange og humpete veier ikke kan ødelegge gleden for noen av oss!

Juleavslutning for Peder

2008-12-17T21:42:00.009+01:00

Etter tre måneder på kamerunsk skole var endelig dagen kommet for å feire at nå var det juleavslutning. Kamerunere er glad i å feire og derfor er en slik avslutning en stor happening. Foreldre og søsken var høytidelig invitert, alle barna måtte gå til innkjøp av like skjorter og øvelsene hadde vært mange og lange.
Idag morges var det en spent gutt som tok på seg finklærne og det var ingen spørsmål om han måtte gå på skolen. Det var bare å bli fort nok ferdig til å gå! Barna hadde fått beskjed om å komme til kl 08.00 og i god tid før åtte var vi klare til å gå ned til skolen. Men dette var nok en beskjed som kun gjalt kamerunere - for det var jo ingen barn der nede. Så Peder og jeg gikk hjem en tur før vi returnerte en time senere. Selv da var vi blant de første og det tok enda en time før festen var igang. Men det var fort glemt når det hele begynte.
Peder går i mellomklassen og de hadde forberedt både sang, ballett og sketsj. På balleten var Peder ganske så flott der han sto og prøvde å få med seg bevegelsene. Men det hele var egentlig ganske vanskelig når han hadde krone på hodet også - så til tider glemte han seg helt bort og bare så på folkehavet som kikket på han.

Etterpå spilte han engelen som kom med beskjed til gjeterne om at en Frelser var født i Davids by. Vi hadde øvd ganske mange ganger hjemme på det han skulle si, men allikevel trodde jeg ikke at han skulle gjennomføre med så mange tilhørere. Men det var ingen grunn til bekymring - han gjennomførte med stil. Tok mikrofonen og sa fram de to setningene han skulle si på fransk - da var både Doudou og jeg ganske stolte.

På slutten måtte jeg dessverre forlate festen, så jeg gikk glipp av den store overraskelsen - tradisjonell Bayadans i bar overkropp og blader rundt livet og på hodet. Heldigvis var det en fotograf tilstede, så vi får nok tilbud om å kjøpe noen bilder om noen dager!!

Godteposen som ble utdelt tilslutt gjorde jo festen var fullkommen og Peder var virkelig fornøyd da han ruslet hjemover. I morgen er det den norske skolen som skal ha avslutning og da er det noen andre som skal i vinden.

Peder og bestevennen Jean Marie

Misjonærmøte

2008-12-09T09:11:00.008+01:00

Det er ikke bare sjokket etter besøksrekorden på askjer.blogspot.com som har fått blogg-oppdateringene til å vente på seg. Samtidig skal de sies at vi var veldig fornøyde med nesten tre hundre treff den første desember, da NMS’ julekalender ble dratt i gang. Saken er at vi hele forrige uke har vært opptatt med misjonærmøtet. Det var program fra onsdag ettermiddag til søndag kveld. Det var et bra misjonærmøte. Bibeltimene var det Hans Austnaberg, rektor ved Misjonshøgskolens praktikum, som hadde. Det var virkelig bra det han fikk formidle! Vi er glade for at han tok den lange og slitsomme veien for misjonærkollegiets skyld. Ellers var det mange ulike temaer som var oppe, blant annet ble det litt tid til generell drøfting av NMS’ program- og prosjektarbeid i Kamerun: Hvor er vi og hvor skal vi?

Under hele MM hadde barna eget opplegg. Blant annet var de på en sykkeltur de ikke så sent glemmer! På lørdag var det utflukt for store og små til Mballang. Det ble en finfin dag. På Mballang er det lett å kjenne på at livet i Kamerun er deilig!

Etter felles middag på Hotell Trancam hadde vi lysmesse i Millenniumskirken. Litt rart å feire gudstjeneste i en kirke som har to tusen sitteplasser når vi bare er 20-30 mennesker. Men det var bra, - fint å være sammen i norske gudstjeneste.

For dere som vil se flere ferske bilder fra den flotte kirken vår kan ta en titt på familien Bischlers blogg og lese om ordinasjonsgudstjenesten den 28. november.

Coq [kokk]

2008-11-30T22:16:00.009+01:00

Folk her i Kamerun snakker ikke mye om jul, - ennå! Så langt har vi ikke sett én eneste julereklame, her har vi selvfølgelig ikke antydning til julegater og at julegaver er noe som skal kjøpes inn er ”alle” lykkelig utvitende om. Livet går rett og slett som vanlig. Det eneste førjulstegnet vi har sett er at Nissen har kommet. Det er bare det at han (en tidligere misjonær) drar tilbake til Danmark i god tid før jul! (Uff, den var bløt…!)

En dag i forrige uke satt jeg (JE) og snakket med en nasjonal kollega. Vi satt utenfor huset hans og så på barn, hunder og høns som løp rundt på gårdsplassen. Det var tydeligvis en slags lek der barna jagde hundene og hundene jagde hønsene. – I dag er det en måned til jul, sa kollegaen min mens han brutalt veivet med armene for å prøve å jage bort spetakkelmakerne. Han satte seg og rettet litt på prestesnippen. - Ja visst, sa jeg, og så på klokka. Jeg kunne konstatere at det var den 25. november. Jeg fortsatte; er du klar, da? – Klar og klar, julematen er om ikke annet klar! - Hva skal du spise til jul da, sa jeg mens jeg for mitt indre øye så for meg mammas surkål, juleribbe og medisterkaker. Jeg ble antakelig litt matt og fraværende i blikket. Men her var det ikke tid for å drømme! Presten svarte ikke på spørsmålet mitt annet ved å reise seg, løpe etter en hane for så å kaste fjærkreet så høyt opp i lufta han bare kunne. Det var et festlig syn. Med ett gikk det opp for meg hvilken julemat han snakket om. Den skinnmagre hanen kaklet og gol, og mistet nok nesten halvparten av fjærene sine på den lite elegante flyveturen. Når freden og fjærene igjen hadde lagt seg forklarte vennen min: I Kamerun spiser vi hane til jul. Riktig nok bor vi i landets ”kuhovedstad”, men til jul må det være hane, eller coq [kokk] som det heter på fransk. Hanen hadde han fått på en turné han var på for noen uker siden. Frynsegoder kaller man sånt. Den verdifulle gaven ble både han og kona umåtelig glade for. For en coq er dyr. På markedet i Ngaoundéré koster den rundt 5000 franc CFA, det tilsvarer ca 60 norske kroner, eller to og en halv dagslønn.

Ettersom julehanen er i boks, om enn med noen fjær færre, kan denne fattige prestefamilien se jula litt lysere i møte. For det er ikke til komme bort fra at mange nesten gruer seg litt til jul når tidene er trange og lommene tomme. Kanskje er det lettere for oss rike å lese det Jesus sier: ”Bekymre dere ikke for maten eller for klærne!"

Eller…?

Når spillet et over

2008-11-28T00:01:00.001+01:00

Til ettertanke: På kirkeårets nest siste dag bringer askjer.blogspot.com et sitat fra Johannes Chrysostomos, han levde i perioden 347 – 407:

”Tenk på skuespillerne: De bærer masker, de kler seg ut. En ser ut som en filosof, men er ikke det; en annen ser ut til å være konge, men er ikke konge; en annen synes å være lege, men har ikke det minste begrep om hvordan man helbreder syke; en annen later som om han er slave, men er egentlig fri; atter en annen spiller rollen som lærer, men kan ikke engang skrive.

De er ikke det de gir seg ut for å være, de gir inntrykk av noe de ikke er. Filosofen er filosof bare med hjelp av sin bølgende, men falske parykk, soldaten er soldat bare fordi han har kledd seg i militæruniform. Disse forkledningene bidrar til å skape en illusjon, de skjuler virkeligheten.

Også verden er et teater. Menneskelige forhold, rikdom, fattigdom, makt og underdanighet er bare forespeilinger utført av skuespillere.

Men når dagen er til ende og natten faller på, når akten er over, når vi konfronteres med hvordan vi har levet – ikke hvor rike eller berømte eller mektige vi har vært – og vi da stilles til ansvar for vårt liv, når vi får spørsmålet: ”Vis meg sine gjerninger,” da skal alle masker falle og vi skal innse hvem som virkelig er rik og hvem som virkelig er fattig.”

Seminar

2008-11-27T23:15:00.006+01:00

Denne uken arrangerer Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun seminar. Tema er kvinnelig prestetjeneste og spørsmål rundt ordinasjon av kvinner. En av hovedforedragsholderne er en amerikansk dame som jobber i Det Lutherske Verdensforbund i Genève. I tillegg er det blant annet inviterte representanter fra Kameruns naboland Nigeria og Den Sentralafrikanske republikk. Hittil har det ikke være mye debatt på seminaret, de fleste innleggene tar til orde for å endre kirkens nåværende praksis og støtter dermed ordinasjon av kvinner. Selv synes vi vel at tilnærmingen så langt er noe ensidig og at fokus på de bibelske tekstene kunne vært sterkere. Men det er interessant å følge en forholdsvis ung kirke og se hvordan den tenker og reflekterer rundt dette spørsmålet. Kriken er også bærer av en forholdsvis sterk hierarkisk afrikansk kultur; det er nok med på å prege diskusjonen og den videre saksbehandlingen. Men på dette tidspunkt skal det ikke tas noen avgjørelse for eller i mot, muligens kommer saken opp på generalsynoden til sommeren.

Åpning av "Senter for desentralisert bibelundervisning"

2008-11-23T22:35:00.007+01:00

Lørdag morgen klokken åtte hadde vi en kort gudstjeneste som markerte åpningen av "Senter for desentraslisert bibelundervisning" (CFBD). Denne helgen var det full aktivitet; Det var kurs i landsbyene Gamba og i Nom-Kandi, pluss at vi hadde (gjen)åpning i Ngaoundéré by. Til sammen er det nesten hundre studenter med i programmet nå, og det må vi være godt fornøyde med. Min nye medarbeider Djédjou André hadde ikledd seg sin sorte magisterkappe for å gi semesteråpningen litt ekstra akademisk tyngde. Det er sånt vi kan smile litt av, men det er ingen tvil om at det faller i smak hos studentene. De får snarere en følelse at dette de er med på er noe stort og viktig. Og det har de jo aldeles rett i!

Vi hadde opprinnelig leid en stor fin sal på SEDUC, men i siste liten ble vi "omdirigert" til et lite klasserom på førskolen. -Så helt gjennomført stilig var det ikke, - som så mangt annet her i landet. Men tro meg; det er egentlig ganske sjarmerende!

Én klasse tar sikte på å gjøre seg ferdige til sommeren og da få sine diplomer utlevert, den andre klassen har to år foran seg. Både lærere og studenter virker veldig motiverte for å ta fatt på et nytt år. Det er en glede å tilrettelegge dette arbeidet, særlig når jeg nå har Djédou ved min side. Vi jobber godt sammen. Uten han vet jeg ikke hvordan det hadde blitt; de siste ukene har dessverre vært preget av en del smerter for min (JE) del, - med alt det fører med seg av trøtthet og uopplagthet. Det "irriterer meg" at jeg hver dag må kjenne på konsekvensene av den famøse ulykken, men innser vel at det er sånn jeg må finne meg i å leve en god stund fremover. Men mest av alt er jeg takknemlig; for livet, familen, jobben og det å i det hele tatt kunne få lov til å være her i Kamerun!
Vær gjerne med å be for fortsettelsen av "Senter for desentralisert bibelundervisning", for studenter og lærere.

Vognkort og førerkort, takk!

2008-11-20T12:47:00.007+01:00

Det er en kjent sak at på noen strekninger i Kamerun er det ikke langt mellom hver politipost. Her blir man stoppet, kontrollert og man må vise bilens papirer. Man må dokumentere at forsikringen er i orden, at veiavgiften er betalt og man må vise at man har brannslukningsapparat, reservehjul og to varseltrekanter. Hvis noe av dette ikke er i orden kan man få problemer med Lovens lange arm. Dere som kjenner Kamerun vet at det ikke er sjelden at politifolk helt åpenlyst ber om penger, uten kvittering. Korrupsjon kaller vi sånt. Skulle man ha alt i orden, er enkelte politifolk heller ikke fremmede for å skape et problem der og da, - et problem du som bilfører ikke ante at du hadde! Når øltørsten er stor kan oppfinnsomheten være enda større. Og noen ganger overstiger virkeligheten fantasien. Hør bare på denne historien:En fattig bonde var sammen med eselet sitt på vei til markedet i Belel, en liten by 140 km øst for Ngaoundéré. Rett før markedet måtte han passere en kontrollpost der det lokale gendarmeriet holdt til. Der ble han spurt om han hadde identitetskort. Han kunne stolt vise fram kortet sitt. Dernest var spørsmålet om han kunne dokumentere at han hadde betalt skatt for i år. Bonden hadde alle papirene sine i en lomme festet til eselet og kunne dokumentere at han hadde betalt to tusen f CFA i skatt i år. - Hva med fjoråret, da, spurte gendarmen. Kvitteringen ble vist frem idet det ble spørsmål om det foregående året. Mannen hadde orden i sysakene og kunne dokumentere betalt skatt for de siste femten årene. Politimannen ble nesten litt irritert over ordenssansen og forlangte å se vognkortet. Mannen stusset litt og skjønte ikke riktig tegningen. Vognkortet, gjentok politimannen og pekte på eselet. – Har du ikke vognkort, vet du ikke at kamerunesisk lov krever at frakteesler har eget vognkort? - Nei...?!? Det er verst for deg, for en slik forsømmelse må jeg ilegge deg en bot på førtifem tusen f CFA (nesten seks hundre NOK). Da bonden skjønte at det ikke var noen mulighet til å slippe unna, bandt han eselet sitt foran gendarmeriet og gikk på markedet for å låne penger av ”brødrene” sine der. Da han etter langt om lenge hadde skrapt sammen nok penger kunne han på "lovlig vis" passere kontrollposten. Hva den blakke bonden skulle på markedet å gjøre kan man bare lure på, og hva slags velsignelse pengene i politimannens lomme vil bringe med seg kan man undre seg enda mer på!

HØSTTAKKEFEST

2008-11-13T21:54:00.006+01:00

En av de helt store kirkesøndagene i løpet av året er høsttakkefesten. I vår lokalmenighet, Milleniumskirken, feiret vi denne festen sist søndag. Poenget er at vi skal gi til Gud i takknemlighet for det han har gitt til oss i løpet av det siste året. Før var det mye mer naturalia, nå er mest konvolutter med penger. Inntektene går til lønninger for de som er ansatt i kirkedistriktet. Selve festen finner sted i en vanlig gudstjeneste der ulike grupper (Kvinner for Kristus, ulike kor, studenter, elever osv) bærer fram sin gave.

Gruppene har gjerne forberedt seg i lang tid før denne dagen. Også misjonærene skulle gå inn som egen gruppe. Dagen før hadde vi smugtrent litt på noen dansetrinn; bak huset vårt og resultatet ble ikke så ille. Egentlig er det ikke så mange av misjonærene som hører til i Milleniumskirken, men vi hadde invitert hele gjengen. Det ble en svær gjeng med voksne og barn som syngende toget inn i kirken. Bakerst i misjonærdelegasjonen småtrippet det en nervøs liten geit som jeg (JE) hadde kjøpt på markedet dagen før. Greit å holde på naturaliatradisjonen!

Mot slutten av gudstjenesten ble geita solgt til høystbydende. Og den "heldige" kjøperen var pasteur Kåre Kristensen som var på besøk her denne helgen. Svimlende førti tusen f CFA måtte han ut med (omtrent det dobbelte av hva den koster på markedet). Folk så for seg pasteuren med geita på fanget på flyet hjem til Norge. Men den gang ei. Dyret kom ikke lenger enn til kirkepresidentens hus der den ble overrakt som gave. Det fikk den ellers så sindige biskopen til å høylytt utbryte "Frida, Frida, la chevre de quarante mille est ici!" (Frida, Frida, førtitusen-franc-geita er her!" Legg forresten merke til hvor lykkelige og glade de er som befinner seg i høyre hjørne på bildet under.

Det er generelt beundringsverdig å se hvordan forholdsvis fattige folk gir store gaver til kirken. Totalt ble det samlet inn ca tretti tusen norske kroner denne søndagen. - Og det er IKKE vi utlendinger som står for de store summene, bare ca 10 % for å være nøyaktig. Det er nesten litt flaut, men samtidig er det bra å konstatere at folk tar lokalt ansvar. For oss norske blir det litt voldsomt dette fokuset på hvor mye hver gruppe har samlet inn. Å "gi sin gave i det skjulte" er definitivt ikke noe som har særlig appell på kamerunesiske høsttakkefester, og vil neppe komme til å få det på en stund ennå.

Alt i alt er kanskje dette en fest vi kan vurdere å introdusere i norske (morske) menigheter der vi virkelig ville kunne få en god mulighet til å gi tilbake noe av alt det vi har fått!

Ny medarbeider og potetkanon

2008-11-05T18:29:00.007+01:00

Siden jeg (JE) kom hit til Kamerun for tre uker siden har det skjedd mye. Det mest gledelige er at jeg har fått en veldig fin medarbeider som skal jobbe sammen med meg på "Senter for desentralisert bibelundervisning". Han heter DJEDOU André; han skal det bli mer om her på bloggen om ikke så lenge. Delvis jobber han hos oss og delvis er han menighetsprest i Milleniumskirken (50/50). Han er sosial, nøyaktig og presis, men framfor alt er han meget driftig. Han er en prestemann som vet å sette fart i direktør Askjer. Resultatet er at jeg har jobbet som en hest sent og tidlig den siste tiden. Med 50 % sykemelding er ikke det helt god latin, men jeg lover at det ikke skal fortsette sånn! I begynnelsen av et semester er det alltid en masse som skal planlegges og ordnes. Akkurat nå befinner vi oss midt i gryta!

Arbeid forutsetter hvile og rekreasjon. Sånn er det her også. Jeg har oppdaget at det gjelder å gjøre noe ordentlig morsomt av og til! Bildet under er egentlig spesielt til dere som hørte en preken jeg hadde på Ryenberget i høst. I en passasje snakket jeg om min erfaring med det å leve med smerter. Jeg fokuserte også da på glede og sa noe om hvordan glede kunne være med på å lindre fysisk smerte. Flere eksempler på hva "glede" kunne være ble nevnt. I "vanvare", nærmest i en parentes, kom jeg til å nevne noe jeg syntes var ekstremt morsomt: Potetkanon. Det fikk folket med seg, særlig et par nysgjerrige tvillinger fra Ekeberg! (Eller hva Jørgen og Mads...?)
Det siste jeg kjøpte i Norge var noen brukte "doss-rør" fra rørlegger Knut Bauer på Eik. Delene satte jeg sammen her forleden kveld og potetkanonen går så det suser: Man stapper en potet inn i røret, staker godt, tilsetter en liten dæsj hårlakk i "brennkammeret" og fyrer av. Poteten fyker mangfoldig hundre meter til værs og det smeller skikkelig. Særlig morsomt er det i nattemørket, for da står det en ildsøyle ut av kanonløpet.
- Det er sånne ting vi driver med på misjonsmarken! - Noen ganger.

Ellers er jeg en smule anfektet av å bruke poteter (mat) på denne måten. Jeg er for tiden på jakt etter noe som gjør samme nytten, og som kan gjøre kanonen et hakk mer etisk i forhold til verdens matvaresituasjon. Tips mottas med takk!

GREGOR 10 ÅR

2008-11-02T00:01:00.003+01:00

I dag, den 2. november, fyller Gregor 10 år! Mamma, pappa, Einar og Peder gratulerer deg så mye med dagen! Dette er jo faktisk et skikkelig jubileum, og vi skal feire deg slik en 10-åring fortjener! Vi er så uendelig glade i deg, vi er stolte og takknemlige for at vi har en sånn gutt som deg!

I kveld blir det burdagsfest i hagen: Gregor har invitert 16 norske og kamerunesiske venner. Rundt bålet blir det servert couscous med tomatsaus og brus, med popcorn og godteri til dessert. Så har vi planlagt en runde "gi et lite blink" i området rundt Den norske skolen. Deretter går vi tilbake til hagen og ser kveldens oppsatte film; Askjers utekino gjør comeback! Endelig kommer et hvitt laken skikkelig til nytte! Til slutt tenkte vi at vi på kamerunesisk vis kunne synge noen sanger og takke Gud for at du er blitt ett år eldre, og at han må bevare deg videre!

Været trenger vi ikke bekymre oss for. På yr.no sin værmelding for Ngaoundéré finner vi en stor, fin sol og temperaturen er ventet å være 29 grader. Håper ikke vi kom til å misunne noen i Norge nå...

Nok en gang, Gregor; GRATULERER MED DAGEN!

For den som vil lese om hvordan det hele begynte i 1998, kan se hva vi skrev til Gregor for ett år siden: se her.

For full musikk

2008-10-30T21:17:00.016+01:00

Søndag morgen begynner ganske tidlig her i Kamerun. Forrige søndag banket det på døren litt før kl 08 og utenfor stod to av Gregor og Einars venner, Benjamin og Man, klare for å gå på søndagsskolen. Gregor og Einar var ferdig med frokosten de også og etter å ha forsynt vennene med hver sin brødskive med syltetøy tuslet de avgårde til søndagsskole på sykehuset.

Peder, Jan Erik og jeg var da klare for å komme oss til gudstjeneste i Milleniumskirken. Det gjelder å komme til tiden, for ellers må man stå ute å vente til kunngjøringene begynner. Men en annen grunn er også plassen. Vi trodde jo at kirken var uendelig stor, men på søndag var det nesten bare plasser igjen på galleriet. Det var flott å få feire gudstjeneste her igjen - masse flott sang, både fra to kor og gjennom allsang. Følte at litt av den gamle stemningen fra da vi satt tre for mange på hver krakk i den gamle kirken kom tilbake. Det var også fint å se at alt virket så planlagt og godt gjennomarbeidet, det eneste stedet vi "blance" svetter litt er jo under kunngjøringene - 1 time er i lengste laget. Men da vi gikk hjem etter over tre timer kjente vi en dyp glede over å få være her igjen.

Og gleden skulle bare vare. Søndag ettermiddag kom det et kor fra menigheten i Burkina for å love og prise Gud for at pasteuren var kommet hjem igjen. Nesten 15 ungdommer satte seg vel til rette i stuen før presidenten i koret tok ordet. Han ønsket at vi sammen skulle takke for Guds under. Det ble litt over en time med flott musikk, akkompagnert av Gregors gitar, andakt og bønn. Mellom hver sang, var det en av ”brødrene” som reiste seg og ba og til slutt holdt presidenten en andakt. De utrykte stor takknemlighet for at Jan Erik var her igjen og snakket varmt om ”presten vår”.

På mandag var det Femmes pour Christ-gruppa mi i Milleniumskirken som kom på besøk – også for å takke og be for presten. Her var det sang, dans og bønn. Selv Jan Erik måtte våge seg ut i en liten dans mens damene sang. Det er jo umulig å ikke bli berørt av en sånn omtanke, takknemlighet og bønnetrofasthet. Vi kjenner at vi er varmt ønsket velkommen tilbake, og det varmer, for det er jo ikke hver dag vi føler at vi er til SÅ stor nytte.

Tilbake i hverdagen

2008-10-23T11:55:00.007+01:00

Det tar ikke lang tid før hverdagen innhenter oss for fullt. Det er så mye som skjer og så mange folk som kommer. Det var bra å komme tilbake til kolleger og kjenne at vi har det bra her. Fint å bli litt kjent med nye kolleger også!

Dagen etter at jeg (JE) kom tilbake til Ngaoundéré døde sjåføren til kirkepresidenten, Philemon. Siden NMS-representanten er utenlands, måtte jeg som vise-repr ta litt av det ansvaret hun normalt ville hatt. Alt fra å være med på gudstjenesten hjemme hos familien til avdøde, til å yte den nødvendige praktiske og økonomiske hjelp for å transportere kisten og familien til landsbyen der begravelsen skulle skje. Det endte med at kollega Erik Bischler fylte opp en bil med folk fra kirkeledelsen og reiste den lange veien; nesten til Bertoua.

Ellers har vi hatt mye besøk. I går kom Bernatte og Rafael med sine to barn i ett ærend: De kom for å ”louer Dieu”, som de sa. Love Gud. Med bibel og salmebok tok Bernatte regien i stua. Hun foreslo sanger vi sang sammen og hun leste fra salme 18 i bibelen. Det ble en fin stund. Fint å merke at folk er takknemlige for at jeg er tilbake, og takknemlige for hva Gud har gjort. - Nettopp var det en kar innom som lurte på om han kunne ta med seg koret sitt hjem til oss for å synge, takke og love. Kunne det passe søndag klokken 16? Jo da, vi er hjemme vi…

Helsen min er vel ikke så mye å skryte av. Jeg hadde vel håpet at jeg skulle ha litt mer krefter og litt mindre smerter. Men det går bra.

De tre siste dagene i denne uken er det høstferie på Den norske skolen. Da nyter guttene noen late morgener på sofaen. Peder går på skolen som vanlig, men akkurat i dag er han hjemme siden han hadde litt feber i går. Han er ikke sykere enn at han nyter en fridag...

En lat morgen på sofaen - -- - - -- -- -- -- -- -- Gregor og hagemannen Bosco

Hjemme i Ngaoundéré

2008-10-18T18:12:00.005+01:00

Jeg er nå vel hjemme. Det kjennes uendelig godt!

For dere som har lest "Med Christiania Taxi til tropene" (forrige innlegg) vet at jeg satset på en såkalt punkteringsfri togetappe. Akkurat punktering var blant de ting vi ikke hadde. Skjønt, alt gikk lenge smertefritt. Med hyggelig reisefølge går alt så mye bedre; i overkøya en amerikansk kirurg og i underkøya kona som er sykepleier. De er forresten fra nå av våre gode naboer. De skal begge jobbe på kirkens sykehus her i Ngaoundéré. I tillegg hadde vi i firemannskupeen en kamerunesisk oberst. Et meget selvbevisst eksemplar forresten. Jeg våknet i det obersten ropte "nå er vi på Ngaoundal stasjon". Klokka var litt over seks på morgenen og jeg visste at det gjenstod bare to og en halv time før vi var hjemme. Trodde vi...

Godstoget foran oss hadde sporet av og vi fikk etter langt om lenge vite at det ikke kom til å bli noen passasje på noen dager framover. Det endte med at amerikaneren Philip Nelsson tok bilen fra Ngaoundéré og hentet oss. En kjøretur på i overkant av 60 mil. Vi kom hjem klokka halv seks om kvelden. Ni timer etter skjema.

Kvelden i går og dagen i dag har gått med til å hilse på folk. Det har vært en sammenhengende glede. Men trøtt har jeg vært; jeg har måttet sove litt mellom håndtrykkene.

Nå er det lørdagskveld og Stine disker opp med verdens beste pizza.
Familien Askjer er nå gjenforent og omsider på plass der den skal være!

Med Christiania Taxi til tropene

2008-10-16T10:39:00.005+01:00

Med svetten rennende nedover ryggen kommer dette livstegnet fra en overopphetet Internettkafé i Yaoundé:

Så er jeg vel tilbake i Kamerun. Riktignok har jeg ikke kommet lenger enn til hovedstaden Yaoundé. Akkurat nå venter jeg på at klokken skal bli 18 og togreisen mot Ngaoundéré kan begynne. Det var deilig å komme til Kamerun igjen. Sist jeg var her i byen lå jeg rett ut på en båre og visste ikke om det omtalte bruddet i nakken noen gang kunne få meg til å gå igjen. Men det kjentes overraskende normalt å være her igjen. Det var nesten litt rørende da vår faste taxisjåfør gav meg en stor bamseklem ved bagasjebåndet på flyplassen. Han hadde ventet på meg sa han. I løpet av det siste halve året har han ringt en gang i måneden for å spørre om hvordan det går med helsen. Han er et godt bilde på Afrikas varme!

Jeg reiste fra Oslo til Gardermoen tirsdag kveld, og hadde på forhånd bestilt en bil fra Christiania Taxi. Hadde hørt at de hadde så gode priser til flyplassen. Selv om regningen havner hos forsikringen tenkte jeg det gikk an å tenke litt økonomisk. Sjåføren var hyggelig og vi snakket om vær og vind, om min tjeneste i kamerun, om hvordan han utøvde sin muslimske tro og om hvor strålende fornøyd han var med Mercedesen sin. Strålende fornøyd. Da vi passerte Olavsgård begynte bilen aa riste. – Jeg tror jeg har et problem, sa sjåføren. Punktering. Hjulskiftet var vi sammen om. Etter ti minutter var bilen på veien igjen. Men bare noen kilometer etter var ristingen tilbake. Sjåføren ble tydelig flau. Han fryktet vel søksmål. Nå var det reservehjulet som var flatt. Du snakker om! Nesten som om Christiania Taxi visste hvordan de på best mulig måte starter en Afrikatur. Selv klarte jeg ikke engang å bli litt irritert; Jeg opplevde derimot problemene som en god velkomstklem fra landet jeg var på vei til. Kamerun, alle punkteringers mor, ønsket meg velkommen allerede før jeg satte meg på flyet fra Norge. Dobbel punktering og dobbelt velkommen! Ny bil ble rekvirert fra Sinsen og den brakte meg vel fram. Sannelig godt dere opererer med fast pris, Christiania Taxi! Naar det gjelder togturen videre satser vi alt paa en punkteringsfri etappe!

Endelig hjemme!

2008-10-03T13:04:00.015+01:00

Etter et langt og fint, men også slitsomt opphold i Norge var det fire svært reiseklare personer som stod på Gardermoen søndag ettermiddag. Det eneste lille skåret i gleden var at pappa måtte vente noen uker til. Men vi var ihvertfall klare for å innta Ngaoundéré igjen.

Flyreisene gikk over all forventning. Gregor satt med nesen godt plantet i Donaldpocketen, Einar prøvde ut de forskjellige spillene på flyet og Peder var opptatt med å åpne lekene fra tante og Air France og når det var gjort var det Tom og Jerry som fenget interessen. Mor selv kunne derfor kose seg med flymaten og nyte livet. Det eneste stressmomentet var håndbagasjen. Hver gang vi skal reise ser jeg for meg at vi skal ha en liten, lett, halvfull sekk hver. Men resultatet i familien Askjer er tunge sekker til alle og enhver og i tillegg et par poser med diverse dill som bare ikke kom ned i noe koffert. Vi får håpe på bedre lykke neste gang!

I Douala overnattet vi hos baptistisk misjon før vi tidlig tirsdag morgen satte kursen mot Ngaoundéré i et lite småfly. Kaptein Ray fra SIL (underavdeling av Wicliff) klarte å stable all bagasjen inn i flyet, de tre gutta ble plassert i baksetet og jeg fikk være co-pilot. Vi var kommet et stykke på vei da Peder ganske febrilsk begynte å røre på seg. Joda han måtte tisse!!
Hva gjør vi nå?

Men dette hadde piloten gjort før - det var bare å trylle frem en vannflaske og så kunne turen fortsette som før. Men det bråker skikkelig i et lite fly, så da vi kunne se "navlefjellet" i det fjerne var vi glade. I det vi landet skjønte vi at det var en stor delegasjon av norske som var kommet for å ønske oss velkommen. Det varmet utrolig stort! Vi var virkelig ventet - og slik har det fortsatt.

Hver eneste dag er det et titalls personer som kommer innom for å ønske oss velkommen hjem og for å høre hvordan det går med pastoren. Og alle takker Gud for at han har blitt så frisk at han snart kan være her igjen. Vi har virkelig hatt en bønneskare her ute! Jeg kjenner jo at det er flott å være her, samtidig som det ikke tar så veldig mange timene før jeg også ser og kjenner på de tingene som er litt vanskelig her ute. Fattigdommen, urettferdigheten, hjelpeløsheten og min egen tilkortkommenhet på forskjellige områder.

Einar og Gregor er vel tilbake på skolen og kjenner at de er kommet hjem. Allerede første dagen var Gregor ute og sparket fotball med vennene, mens Einar og Josef er høyt og lavt med sine påfunn. Peder har kanskje tatt det største skrittet av oss. Han har nemlig begynt på kamerunesisk skole.

Idag troppet han opp på skolen rett utenfor muren på stasjonen, klar for å innta en fremmed verden. Handa til mamma var god å holde i, for det var lett å se at han ikke var helt komfortabel med situasjonen - ansiktet var lagt i svært alvorlige folder. Men etter en liten time var det helt greit at mamma gikk bare Doudou ble igjen for å passe på og klokka ett kom han strålende hjem og fortalte om alt han hadde gjort idag. Han hadde fått en krakk å sitte på, han hadde tegnet en gul ryggsekk på tavla og han hadde stått i kø for å gå inn i klasserommet. Jeg håper at dagene fortsetter slik og at han kommer til å trives der.

Hvilken dag er det i dag, er det søndag?

2008-09-25T10:02:00.003+01:00

Med dette spørsmålet var det Peder slo øynene opp i dag. - Ikke søndag...? Torsdag, fredag, lørdag og SÅ søndag. Da reiser jeg til Kamerun, roper han ut som om det skulle være noe nytt for oss andre. Saken er at Peder, uansett så rart det høres ut, er passelig lei av livet i Norge. Han er nok ikke lei av besteforeldre eller onkler og tanter, men nå er det bare på tide å komme hjem. Hjem til Ngaoundéré. Han sier han liker løver bedre bjørner. Som en liten kameruner er han vel selv en liten "lion". Bjørnen på hytta på fjellet var likevel ikke så lite spennende . Til slutt tok han til og med sjansen på å ta fingeren inn i munnen til bjørnen.

I dag er det nest siste dag på skolen for guttene. En fin periode går mot slutten. Einar har fått nye venner og han har gledet seg til å gå på skolen hver dag siden begynnelsen av mai da han kom til Norge. Samtidig gleder han seg til å reise til Kamerun, til vennene sine og til rommet sitt. På bildet ser vi han i morsom lek med hunden Fant. Begge hadde like god kondis, de holdt det gående i lange tider!

Gregor har også hatt en fin tid i Norge. Bra på skolen og venner, - og litt fotball med Koffa har det også blitt tid til. Nå ser han fram til å møte Ben, Timothée og alle de andre kamerunske og norske vennene sine. Det skal bli bra å komme hjem til rommet sitt, hagen med fotballbanen og "kiosken" der han av og til kan spandere på hele gjengen for én krone.

Her ser vi damen som bekler de fleste ministerposter i familien Askjers regjering. Det er hun som har holdt det meste sammen i denne spesielle perioden vi har vært gjennom. At nå rivgjernet fra Undrumsdal uten å rynke på nesen reiser alene med tre barn til Kamerun overrasker vel ikke noen. For dere som har opplevd kaoset og kjent på luktene på flyplassen i Douala vet at det ikke er noen hvilken som helst sydenreise! Planen er forresten å ta småfly fra Douala til Ngaoundéré. Det gjør det praktiske enklere og ting blir litt mindre kaotisk!
Her sitter far som har har grunn til å smile litt bredere i disse dager når formen har blitt en del bedre og smertene mindre. Nevrologen på Ullevål sa at det er stor sannsynlighet for å bli nesten helt frisk, - men, Askjer, det kan ta så mye som to-tre år! Selv synes jeg det lover bra, det er tross alt lettere å være syk når man vet at utsiktene er gode. Smerter og trøtthet vil forhåpentlig forsvinne mer og mer. Det er nå så godt som helt bestemt at jeg reiser til Kamerun den 15. oktober. - Det skal bli veldig bra! Tiden etter Stine og guttene har dratt skal jeg tilbringe forsatt i Oslo, i et lite krypinn i Lyder Sagensgate på Fagerborg.

Så en ting på bildet over: Legg merke til den lille kjeksen som er mellom koppen og brødskiven med sylteagurker. Kjeksen er spesialkjøpt på Score i Yaoundé, og jeg syntes at det måtte feires skikkelig på denne fjelltoppen. Jeg vil anta at jeg er den første kunden på Score som bringer verdens beste kjeks så langt til fjells. - Og Score: den 16. oktober står jeg i kassakøen igjen!

Livet er ikke så verst når utsikten er god!

Klart for utreise

2008-09-15T11:09:00.002+01:00

Det er nå bestemt at Stine og guttene setter seg på Parisflyet søndag 28. september, og fortsetter til Kameun dagen etter. Jan Erik er nødt til å vente på resultatet av noen noen prøver før han kan reise. Forhåpentligvis drøyer det ikke mer enn to-tre uker før familien er komplett i Ngaoundéré.

Foreningsbesøk

2008-09-10T10:48:00.021+01:00

Jeg (Stine) er jo som dere vet fortsatt i arbeid med fjernjobbing mot Kamerun og det kan jo være litt slitsomt i blant. Desto større var gleden da jeg skulle få komme på besøk i en litt annen del av misjonskjeden, nemlig formiddagsforeningen på Langhus.

Jeg så frem til å fortelle om arbeidet og hverdagen i Kamerun. Derfor ble fortvilelsen stor når jeg sto utenfor døren til ett stort terrassehus, med sikkert 30 leiligheter og jeg ikke kunne huske hva damen jeg skulle til het. Var det Olsen, Kolbjørnsen eller Giever??

Heldigvis hadde jeg et telefonnummer - men det hjalp ikke stort. I andre enden var det en mann som slett ikke skulle ha misjonsforening hjemme hos seg. Ja, ja jeg stod der og kikket meg litt rådvill omkring, klokka hadde passert såvidt avtalt tid og ingen andre en meg kommer for seint til forening. Heller fem minutter før tiden. Heldigvis var Ragnhild, som damen heter, snarrådig og kontaktet NMS, de fikk så tak i Jan Erik som kunne fortelle at; joda misjonæren står nok utenfor og venter.

Et par timer gikk fort for å formidle alt fra matlaging til styresett og korrupsjon. Litt nytt fra bibelskolen på Meng fikk de høre om også, siden de er med å støtte nettopp denne bibelskolen. For en misjonær er det jo fantastisk å møte mennesker som virkelig vil høre om landet, arbeidet og kirken vi jobber i. De begynte spørsmålene idet jeg var innenfor dørene og vi fortsatte den uformelle praten resten av tiden vi var sammen, kun avbrutt av andakt og litt mat.

Det var flott å møte de som gjør en kjempeinnsats for at vi skal være så heldige å få jobbe i et helt annerledes land. Vi er avhengige av hverandre!

Oslohelg

2008-09-01T06:13:00.003+01:00

Når vi nå først lever i denne "venteromstilværelsen" kan vi ikke sette oss inne i leiligheten og bare drømme om Afrika. På fredag kveld så vi "Kung Fu Panda" med popcorn og stor stemning, etterfulgt av en deilig båttur tur-retur Bygdø. Som en kjernesunn norsk familie pakket vi lørdag morgen sekken med niste og termos, og satte kursen mot Nordmarka. Det ble en fin dag i det fri; lunsjen ble inntatt sittende på noen stokker i et skogsholt og vi fikk også tid til å være turister i Holmenkollen. Slike dager er med på å gi noen litt omflakkende misjonærbarn en god Oslo-identitet. Det er nesten vanskelig å unngå når de hører mamma og pappas samstemte lovsang av byen vår; utsikten og naturen.

På søndag formiddag var vi på Ryenberget. Fint å møte folket igjen. Har dessverre ikke vært der så mye i sommer. Senere på dagen var vi på NMS-møte i Vestre Aker menighetshus. Der myldret det av barn og voksne. Det ble et overraskende fint møte med NMS-familen. Flott å møte så mange mennesker som kjenner oss og er engasjerte i det vi jobber med, og det uten at vi kjenner dem.

Helgen har gjort oss klare for en ny arbeidsuke, og i kveld skal vi på besøk til Bente og Stein Ove (hjemvendte Kamerunmisjonærer), hvis ikke da Bente finner på å gå bort å føde! Knip igjen!

Livet på Frogner

2008-08-27T08:01:00.005+01:00

Før sommeren ble Gregor og Einar kjørt til og fra skolen, men det er ikke nødvendig lenger. For rett før klokka kvart på åtte løper to trøtte gutter ned trappene for å rekke bussen. Først 20-bussen til Majorstua og så T-bane 1 eller 4 til Bergkrystallen. Skoleveien lærte de overraskende fort og alt ser ut til å gå veldig bra. Et par turer sammen med mamma eller pappa gjorde susen. I sekken har Gregor en telefon han kan bruke hvis det blir strømbrudd, ”buss for bane” eller andre uforutsette hendelser i trafikken. Når de kommer til Manglerud er det en del av rutinen at sekkene skal på ryggen, for det er jo litt kjedelig å gå av på Ryen mens skolesekken fortsetter til terminus. Vi var farlig nær på en av prøveturene. Guttene passer godt på hverandre og nyter nok friheten. Hjemme sitter mor og er ikke så veldig bekymret.

For tiden jobber Stine med å skrive kvalitetssikringsdokument for Den norske skolen i Kamerun. Det er et stort arbeid som krever mye tid, men en viktig forutsetning for god drift av skolen. Hun synes det er litt slitsomt å leve så midlertidig og ikke vite fra måned til måned hva som skjer, og hun kunne nok tenkt seg litt mer luft under vingene i hverdagen.

Om han far kan det fortelles at han er opptatt med å gå til lege, fysioterapeut, gå turer og forhåpentlig svømming i bassenget på Radiumhospitalet. Sist fredag var jeg hos nevrolog som sa at jeg har fått en skade på ryggmargen som nok også er årsak til de sterke smertene når jeg beveger nakken. Nevrologen bestilte ny MR for å undersøke hvordan skaden beveger seg, om den blir større eller mindre. Regner med å komme tilbake til spesialisten i midten av september. I mellomtiden går nå dagene, og noen ganger føler jeg med ikke så verst. Tvert i mot. Eller som Odd Børretzen sier om det å være i båt om sommeren: "Noen ganger er det ålreit".

DELK, - er du på villspor?

2008-08-21T11:20:00.000+01:00

I presentasjonen av oss på bloggen står det at vi ”jobber for Det Norske Misjonsselskap, utsendt av DELK”. DELK tør kanskje være kjent for mange som besøker vår nettside; den eldste lutherske frikirken i Norge.

Men etter tre år i Afrika, hvilket DELK har vi kommet hjem til? Hør bare her:
Som en anstendig barnefamilie la vi i sommer turen innom dyreparken i Kristiansand. Vi hadde sett frem til en strålende dag med spennende dyr og Kardemommeby. Vi visste godt at ved å tre inn i kaptein Sabeltanns verden må man ikke være av det aller sarteste slaget og helst ikke alt for skvetten. Men sjokket var likevel stort da en pen gutt på ti-tolv år tok plass rett foran oss utenfor borgen i Tjuttavika: Han var antrukket i en militærgrønn skjorte med påskriften ”D.E.L.K.” plassert rett over et fryktinnskytende dødninghode.

Vi spurte oss om det var slik Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn hadde sendt barna sine ut for å feire sommerferien 2008. Eller representerte ”uniformen” en ny linje eller noe annet nytt? Var dette noe av alt det andre som hadde gått oss bush-folk hus forbi? Vi ble urolige over ”alt det nye” og spørsmålene var mange. - Var PR-fremstøtet resultat av en mer eller mindre vellykket idémyldring eller brainstorming i en sen nattetime på et Hovedstyre-møte, eller var det simpelthen DELKs nye biskop og tilsynsmann som hadde forlangt endring og trumfet ”faceliften” gjennom?

Uansett hva dette skyldes vil vi som arbeider utenriks nå bryte stillheten og åpent og utildekket tilkjennegi vår mening: Dette er et høyst upassende ryggmerke, både for barn og voksne, og vi kan ikke skjønne hvordan det på noen måte, i eller utenfor Sabeltanns verden, kan være forenlig med DELKs tradisjon og grunnsyn. - Har ikke kirken allerede en god nok logo?

Vi har ikke misforstått hele saken, har vi vel? Det kan ikke ha vært noen frekke sjørøvere som brutalt har stjålet de fire bokstavene som vi trodde var DELKs private?

EINAR 8 ÅR

2008-08-18T00:01:00.000+01:00

I dag, på første skoledag i 3.-klasse, fyller Einar 8 år.
Einar har blitt en stor gutt som elsker å fiske krabber og liker å være med å jobbe enten det er å bære ved eller støvsuge huset. Han har en tålmodighet som danker ut de fleste. - Ikke minst når det gjelder å leke med lillebror. Han gleder seg veldig til å begynne i 3.-klasse på Ryenberget, mye takket være hans evne til å finne nye venner og trives der han er til en hver tid. Håper det blir et fint skoleår, både her i Norge og i Kamerun.

Gratulerer med dagen, kjære gutten vår! Vi er veldig glade i deg!

Gregor – Peder – mamma & pappa

Ny hverdag begynner

2008-08-15T09:29:00.002+01:00

I disse dager reiser våre kolleger tilbake til Kamerun i tur og orden. Den norske skolen starter snart opp og hverdagen begynner i et nytt arbeidssemester. Vi merker at vi gjerne skulle ha pakket koffertene og reist for å være på plass i Ngaoundéré. Men her trengs det enda en dose tålmodighet. Til uka begynner Gregor og Einar på Ryenberget skole og vi har ikke fått forespeilet noen utreise før tidligst sist i september. Forhåpentligvis. Ingen hemmelighet at ’midlertidighet’ og ’uvisse’ kan oppleves som litt slitsomt. Men for all del; det går utrolig bra! Egentlig litt greit å kjenne at man lengter til Kamerun, der vi tross alt hører hjemme.

Hvordan går det?

2008-08-11T00:59:00.000+01:00

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har svart på det spørsmålet de siste månedene. Det er jo selvfølgelig hyggelig at folk bryr seg og spør om hvordan det går. I lang tid var det greit å si at ”jo, det går bedre”. Saken er at de siste ukene har jeg fått noen nye symptomer som gjør at ikke alt går så meget bedre. Smertene i armene mine er for det første konstante. Det nye nå er at når jeg beveger hodet opp eller ned resulterer det i sterke smerter som sendes ut i kroppen; ut i armene, ned i overkroppen og videre ned i beina og helt til føttene. Smertene kan best beskrives som elektriske, som om man får strøm. Det er en kjent sak at både smerter og smertestillende gir trøtthet. Derfor har jeg dessverre ikke så mye energi som jeg skulle ønske jeg hadde.

Når vi kan dra ut igjen er fremdeles et stort mysterium. Vi hadde tidligere håpet å reise den 2. september, men det kommer i følge fastlegen min ikke på tale. I disse dager venter jeg på å komme til spesialist som kan hjelpe meg litt videre.

Peder 4 år

2008-08-10T22:00:00.000+01:00

Den 7. august ble Peder 4 år. I løpet av sommeren synes vi at han har blitt en stor gutt. Han spør og graver om det aller meste for tiden og mest opptatt er han av hvilken dag vi skal tilbake til Kamerun. ”Det er ikke så bra i Norge” sier han med sin søte skarre-r. Til tross for at ingenting er bra i Norge stortrives han hver dag og nyter livet i dype drag. Sånn er det vel å være fire!
Peder fikk en finfin bursdag. Han våknet med frokost og gaver i senga på hytta med etterfølgende flaggheis for jubilanten.

På kvelden hadde farmor bedt inn så det ble fullt hus på Eik. - Barn og voksne lekte i hagen til langt på kveld. Den beste gaven var en motorsag, briller og hørselvern. Han løp rundt som selveste massakeren og følte seg tydeligvis helt konge! – Vi håper det er litt batteri igjen så han kan jobbe litt i Kamerun også om ikke så lenge.

Malaïka til Ryenberget i kveld kl 18.00

2008-07-26T07:48:00.005+01:00

I kveld, lørdag 26. juli, har koret Malaïka konsert i Ryenberget kirke. Koret kommer fra byen der vi bor i Kamerun; Ngaoundéré. Derfor er det nesten litt utrolig at de kommer akkurat til vår hjemmemenighet i Oslo. Vi har allerede hørt englene ('malaïka' betyr 'engel') i Bergen og vi er helt sikre på at det blir en knall-konsert også i kveld. - Så bor du i overkommerlig avstand fra Oslo; ta turen til Ryen for å oppleve tradisjonell kamerunesisk musikk på sitt beste! I tillegg vil du høre og se 20 ungdommer som er så glade for å ha møtt Jesus at de ikke kan stå stille!

Vi sees på Ryenberget i kveld klokka 18.00! (Ikke afrikansk tid! Det begynner kl 18, ikke 20...!)

Har du ikke mulighet i kveld, eller du vil ha mer av Malaïka, kan du komme følgende steder:
Søndag 27. juli kl 11:00:
Bekkelaget kirke (gudstjeneste, Norway Cup)
Kl 18:00: Sørumsand misjonshus
Mandag 28. juli kl 12:00:
Ekebergsletta (Norway Cup)

Les her om korets opptreden på Moldejazz

Sommeren i bilder så langt

2008-07-20T18:25:00.002+01:00

Stine 35 - GRATULERER!

2008-06-26T07:12:00.003+01:00

I dag synger vi bursdagssangen for

verdens beste kone og verdens beste mamma!

Du er bare best!

Jan Erik - Gregor - Einar - Peder

Ut i det virkelige livet

2008-06-20T13:24:00.004+01:00

I dag er det nøyaktig åtte uker siden ulykken skjedde og tiden for utskrivelse er kommet. Etter åtte uker i en sykeseng er jeg i grunnen godt forsynt. Men oppholdet både på Ullevål og her i Son har tross alt vært bra. Jeg tror jeg har tatt noen ørsmå skritt fremover hver uke. For fem uker siden var kraften i høyre hånd målt til 38 %. Nå er den målt til nærmere 90 %. Smertene er dessverre konstante, men de holdes stort sett i sjakk med medisiner. Nakken er til tider vond og konsentrasjonen ved skrivebordet er i perioder så som så. Men jeg føler meg akkurat i dag uforskammet bra!

Nå skal det bli usigelig godt å komme hjem til Stine og guttene! Ut i verden ut til livet!
Og bare se; skoene er faktisk ikke SÅ hvite lenger!

Charles

2008-06-19T11:30:00.004+01:00

Gjennom nesten tre år har vi hver dag snakket med vaktmann Charles som trofast satt på sin post ved internatet. Noen ganger et kort ”god dag, hvordan går det med helsa” andre ganger lange, lange samtaler om de forskjelligste ting. For lang tid siden sa Charles til meg: ”Pasteur, kan du ikke ta et pent bilde av meg som kan stå på kista mi når jeg er død?”. Charles var en barsk mann som kunne få seg til å si sånt uten å mene så mye med det. Men denne gangen skjønte jeg at han mente alvor. Han var en av de få som snakket helt åpent om at han hadde fått aids. I går fikk vi melding om at han døde på onsdag. Han etterlater seg to små barn, og barna har allerede mistet moren sin som hadde samme sykdom. En utrolig trist historie. Men dessverre er den ikke unik i Kamerun. (Se bloggen til Ziné Jean Pascal)

Jeg fikk tatt et bilde, - så veldig pent ble det vel ikke. Hadde jeg ikke vært så langt unna ville det fått plass på kisten til Charles i dag.

Fred være med Charles sitt minne!

Cato på Cato

2008-06-16T21:14:00.009+01:00

I dag kom Cato Zahl Pedersen og holdt et foredrag med tittelen ”fra sykeseng til Sydpolen”. Det er Cato som har gitt senteret navnet og det var han som for over 17 år siden hadde ideen til et annerledes behandlingstilbud for syke og skadde. De første årene fungerte han også som direktør her. Cato har blitt selve symbolet på alt som heter pågangsmot og tæl. Alt det man skulle tro ikke gikk an, det har han bevist at ikke er så umulig. – Som for eksempel det å gå til Sydpolen eller bestige verdens høyeste fjell; Mount Everest. Som han sa nokså selvironisk: ”Se på meg, her jeg står uten armer. Er ikke jeg egentlig den perfekte Sydpolfarer?” ”Det største problemet de jeg gikk sammen med hadde, var at de frøs forferdelig på fingrene. - Det problemet hadde jeg aldri!”

Cato snakket om det å godta situasjonen sånn som den er nå, og ikke tenke at alt hadde vært så bra om allting ble som før. Han var opptatt at man ikke skulle sette seg ned å bli hjelpeløs og si ”det klarer ikke jeg”. Akkurat det illustrerte han fint med et fotografi; en lang vei med Mount Everest i det fjerne, og påskriften ”impossible”. Det neste bildet var nøyaktig likt, bare teksten var endret med en liten tøddel: ”I’m possible”.

Nå har ikke jeg tenkt meg verken til Sydpolen eller Mount Everest med det første. Men noe fikk jeg likevel med meg i kveld. Tittelen på mitt prosjekt kan kanskje være ”fra Catosenteret til Kamerun”. I’m possible. – S'il plaît à Dieu, (hvis Gud vil) som de sier i Kamerun!

”Å, dra te Moss!”

2008-06-06T23:10:00.002+01:00

”Hvordan kommer man seg til Moss?” måtte jeg spørre damen i resepsjonen her på Catosenteret i ettermiddag. ”Da må du ta buss til Sonsveien stasjon og tog videre derfra” var svaret jeg fikk. I sofakroken ved resepsjonen var det en medpasient som ikke kunne dy seg: ”Hva i all verden skal du i Moss, det er jo bare et høl!” Før jeg rakk å svare kom det en kanonade på sju-åtte kraftfulle nys. Allergien har kommet og bare nysingen får mine bristne ribbein til å grine. ”Jeg skal til Moss for å kjøpe allergimedisinen Zyrtec”, svarte jeg. Det hadde han ikke noen problemer med å forstå da han så hvordan øynene og nesen rant. I følge rutetabellen skulle den 13 kilometer lange turen til Moss ta en og en halv time. – Og nordmenn snakker om at det å reise i Afrika krever så mye tålmodighet…

Litt småsliten gir jeg meg i vei til busstoppet. Jeg ser litt skamfull ned og føler at mine hvite nye joggesko lyser opp. Lyser opp at ”her kommer en som er innlagt på Catosenteret”. Folk her har nemlig nye, lysende, hvite joggesko. Forresten har jeg aldri likt navnet Catosenteret. Det har liksom noe litt tragikomisk ved seg. Catosenteret.

Sittende på Sonsveien stasjon der jeg ventet på toget fra Oslo kom jeg i prat med en kar. Kan du skjønne? Kanskje kunne han komme fra Sudan eller Somalia. På gebrekkelig norsk sa han ”du fine hvite skoer”. Han mente det sikkert så godt, men kommentaren kunne neppe treffe på et ømmere punkt. En smule paralysert satte jeg opp et stivt smil og sa at det gamle paret joggesko var utslitt. Da jeg etterpå kom til å tenke på det slitne paret jeg kjøpte på lillemarkedet i Ngaoundéré sist høst, var jeg trygg på at jeg ikke hadde løyet for mannen.

I samme sekund som konduktøren annonserte at ”så ankommer vi Moss stasjon” river den famøse Mosselukta i nesa. Det var helt merkelig. Jeg hadde, selv med min potte tette nese, mest lyst til å gå ut. Som om det hadde hjulpet noe… Det slo meg om det kanskje hadde vært best å droppe hele Zyrtec-prosjektet mitt; i denne byen hadde jeg ikke noe umiddelbart behov for bedre passasje i nesa.

Zyrtec ble innkjøpt. Så tenkte jeg ”å gjøre Moss” før jeg tok turen tilbake. Men jeg fant aldri noe sentrum; byen virket som en forlatt landsby. Ut fra det lille jeg så får Moss villagen Horten til å framstå som en verdensmetropol! Jeg fant ikke engang Domus!

Aldeles utkjørt kunne jeg sige ned i stolen tilbake på Catosenteret og klemme den første pillen ut av brettet. Måtte den gjøre sin virkning, og ikke gjøre Mossturen totalt bortkastet!

Ellers kan det fortelles at Stine har reist på jentetur til Göteborg denne helgen. Det er henne virkelig vel unt! Guttene er hos mormor og bestefar på hytta. Nærmere lykkeland kommer de ikke.
Jeg roer meg her i Son i helgen og det er bestemt at jeg blir på ”Cato” til 24. juni. Det er vel egentlig ok. Kanskje er ikke joggeskoene fullt så hvite da…?

God natt!

Besøk

2008-05-29T17:07:00.011+01:00

Sist helg var Stine og guttene på besøk. Det var veldig koselig å ha god tid sammen. For ikke skulle vi rekke noe spesielt og ikke hadde vi planlagt noe. Det eneste guttene hadde bestemt seg for var å bade i bassenget. Og bading ble det; både lørdag og søndag. Lørdag ettermiddag var vi på et hyggelig besøk hos Torgun og Kjell Wilhelm på hytta ved Fredrikstad. På søndag rakk vi en snartur til Son sentrum og rett ved der jeg bor fant Gregor og Einar noen hester som gjerne ville mates. Det var morsomt, men ikke så helt lite skummelt. Særlig for Peder. Veldig deilig å være sammen som familie etter alle disse ukene med mye styr hit og dit.

Selv her ute i ødemarken har jeg besøk nesten hver dag. Kan du skjønne? Bare på en drøy uke har jeg hatt besøk av følgende, bortsett fra Stine og barna: Torgeir Thorsnes, mamma og pappa, Inger Lise og Rino, Einar og Thor Marius, Njell og Ingrid Lofthus, Aage Martinsen, Per Gunnar Gramstad, "overlege dr med." Terje Gunnar Simonsen, Lars Brekke og i kveld kommer Berit, Asbjørn, Kristin og Vegard. Veldig hyggelig!

Stine og guttene har nå funnet seg et sted å bo. Nå har de adresse Odinsgate på Frogner. Fint skal det være. Det blir riktig nok litt kjøring for å komme til skolen, men det er ikke så farlig for skoleåret nærmer seg jo slutten. De koser seg med Frognerparken som nærmeste nabo.

Med meg er det ikke så nytt. Jeg trener og trener men fremskrittene er ikke så store. Legen sa at ”det du trenger, det er å gå på butikken å kjøpe deg litt tålmodighet”. Det er lett for han å si! Jeg vet ikke om de finnes slike butikker her i området, eller om man må over til Svinesund… Men jeg er vel ikke dummere enn at jeg tar poenget hans; dette kommer til å ta litt tid! Mitt store mål er å greie å ta turen vi har planlagt til sommeren: Først til Sørlandet, så til Stavanger (for å besøke Astrid+Bjarte og Nina+Tomas m fam) og videre til GF i Bergen.

På CatoSenteret

2008-05-20T09:00:00.001+01:00

Det har skjedd mye siden sist, og liten tid til blogging har det blitt.
Stine og guttene kom til Norge fredag for en og en halv uke siden. Det var godt å være sammen igjen. De hadde hatt en strevsom reise; både Peder og Gregor ble syke og kastet opp på flyet hjem. Stine slet dessuten med virkningene av en ikke helt god kyllingmiddag fra Hotel Tango i Yaoundé. Gjenforeningen var sånn sett ikke så veldig glamorøs… Men sånn er livet.

Det har visst ikke blitt tatt så mange bilder siden sist, men her ser vi Gregor som ligger på armen hos pappa på Ullevål. Flere bilder kommer sikkert seinere.

For en uke siden ble jeg flyttet fra Ullevål sykehus til Catosenteret i Son ved Moss. Her skal jeg være i fire uker har jeg fått vite. Her er det mye generell fysisk trening med særlig fokus på nakke, armer og hender. Føler ikke at det går så mye framover, men det er kanskje ikke så lett å få øye på de små fremskrittene i hverdagen. Jeg bruker kragen døgnet rundt ennå; det er med på å stabilisere nakken litt. Armene er fremdeles vonde og høyrearmen er litt svak. Har forresten akkurat fått målt styrken i hendene; venstre har 88% og høyre 38% i forhold til normal styrke. Så her er det litt å hente! Ellers er det et varmt deilig basseng her som jeg føler har god effekt på armene og nakken.

I helgen hadde jeg permisjon og vi reiste til Tønsberg for å feire 17. mai. Det ble en hyggelig men utrolig kald opplevelse. Selv ble jeg reddet av mors tur på loftet der hun fant ullvanter og stillongs. Om kvelden var vi hos Erikka og Ingar. Må nesten nevne at vi på søndag fikk være med på et ufattelig flott møte i Granly kirke der Jacky fra Madagaskar hadde talen, og det var mye fin sang og musikk. Det fikk en litt slagen Kamerunmisjonær til å sitte og tørke tårene på bakerste benk!
Ellers har guttene funnet seg godt til rette på skolen på Ryenberget. Det har gått overraskede smertefritt. De har blitt så godt tatt i mot og inkludert i klassene sine.
Det eneste som ikke er på plass er bolig. Stine og guttene bor enn så lenge på et lite rom i leiligheten til søstrene sine, i femte etasje på Sinsen. Gutta våre er vant til å være mye ute, men det begrenser seg litt når de ikke kan gå ut alene. Stine sier at hun mer enn en gang har måttet ty til ”Disney Channel” for å avverge den verste kranglingen. Helt forståelig! NMS (og Delk) jobber med å finne en bolig for oss, men så langt er jakten uten resultat. Håper særlig for Stines del at det ikke drøyer for lenge…

Ellers er vi jo veldig takknemlige for det store nettverket vi har. Det er gull verdt når ulykke og sykdom forandrer hverdagen!

Bilder fra reisen

2008-05-09T11:43:00.006+01:00

I går fikk jeg en godbedrings-hilsen fra legen som var med meg på flyet hjem. Legen fra Luxembourg Air Rescue fortalte at han ble "stormforelsket" i Kamerun. Det er jo en oppmuntring for oss som har så lett for å se bare det som er skjevt og galt. Samtidig sendte han meg noen bilder som jeg deler her:

Ellers er det bestemt at jeg skal være her på Ullevål frem til over pinse. På tirsdag skal jeg til Cato-senteret i Son (ikke så langt fra Moss) for videre opptrening. Hvor lenge jeg blir vet jeg ikke.

I dag har jeg dusjet meg ren og pen og er klar for å ta i mot familen. Jeg gleder meg!

Oppdatering fra Ullevål

2008-05-07T10:00:00.005+01:00

Med én ensom, langsom finger som snegler seg over tastaturet blir dette ingen lang artikkel.

Men jeg ville likevel gjerne komme med en oppdatering. - Jeg kan reise meg og gå, jeg har selv gått hit til biblioteket på sykehuset. Beina fungerer fint, men det er armene, særlig den høyre armen som ikke er helt samarbeidsvillig. Men også det går fremover. Det er altså noe i nervesystemet i nakken som ikke er helt som det skal være, men ikke brudd. Det er derfor bestemt at det ikke blir aktuelt med operasjon i denne omgang. Akkurat nå ligger jeg på avdelingen som heter ”fys-med og rehab”. Her blir jeg godt tatt vare på. Jeg har ligget en uke på nevrokirurgisk sengepost. Det var også bra, men noe legebeskrivelse av MR-bildene som ble tatt sist fredag har ennå ikke kommet. I går hadde jeg besøk av livlegen min, bror Harald. Han var ikke helt fornøyd med behandlingen. Vel, jeg er jo vant til en litt annen standard på helsestellet, så jeg greier vel ikke helt å fyre meg så mye opp. Da er det greit at andre gjør det og pusher litt på. Kan fortelle at sykehuset har søkt plass for meg på Sunnås.

Ellers vil jeg si at jeg bare er så utrolig glad for å leve. Det skulle ikke være mulig for et menneske å være ”så frisk” som det jeg er nå etter å ha stupt over styret på en motorsykkel i 80 km i timen. Selv de norske legene snakker om Gud. Det sier vel sitt!

Takk for alle bønner, gode tanker, besøk, telefoner, sms’er, e-poster og ikke minst kommentarer på bloggen. Tusen takk. Det var først i dag jeg så det Stine hadde skrevet på bloggen. Jeg klarte nesten ikke holde tårene tilbake. Mer og mer skjønner jeg at jeg har en grepa kone. Hun er helten i denne historien. Og du, som jeg gleder meg til at Stine og guttene kommer på fredag. Det skal bli bra!

Over ser vi overlege Dr. med Terje Gunnar Simonsen som var på besøk for noen dager siden sammen med sin Marianne. For anledning var han antrukket i snorkel og dykkemaske i forbindelse med det strenge smitteregimet jeg var underlagt. Slik er det når man kommer fra et ”infisert” land som Kamerun…

Men det er altså utrolig godt å være på et sykehus der jeg føler meg trygg. Samtidig tenker jeg mye på misjonærfellesskapet i Kamerun og på de kamerunesiske kollegene og vennene i Kamerun. Kjenner jeg er så takknemlig for dere;
On est ensemble!

Hils alle!

MOTORSYKKELULYKKE

2008-05-01T14:06:00.012+01:00

Vi har hatt noen tøffe dager her i det siste. På fredag for snart en uke siden ble Jan Erik utsatt for en motorsykkelulykke på vei hjem fra Gamba. Han skulle passere forbi en lastebil som kjørte ganske sakte og idet han er på siden av lastebilen vrenger den sterkt til venstre for å unngå noen huller i veien. Sjåføren hadde selvsagt ikke sett motorsykkelen. Jan Erik måtte da kaste sykkel ut i grøfta for å unngå å kræsje med lastebilen. Han stupte over sykkelen og ble liggende.

Det kom raskt noen kamerunesere til for å hjelpe han og etter ganske kort tid ble han fraktet til sykehuset her i Ngaoundéré, hvor han selv ringte til oss. Det ble ett døgn på sykehus her, med kraftige smerter i begge armene. Smertene ble av en amerikansk misjonslege ganske raskt diagnostisert til å komme fra rygg/nakke. Det ble så besluttet at han skulle sendes til Yaoundé for CT-undersøkelse der. Heldigvis fikk vi raskt tak i et misjonsfly som kunne frakte oss dit. Men det var forferdelig å måtte reise fra Gregor, Einar og Peder i den usikre situasjonen som var.

Etter undersøkelser i Yaoundé og siden han også begynte å mistet kraften i armene ble det bestemt seint på søndag kveld at han skulle sendes til Norge med ambulansefly. Da var vi utrolig lettet begge to. For det er ikke til å legge skjul på at å være på sykehus her er noe helt annet enn i Norge. Her ute må man være både pårørende, sykepleier, håndlanger (springe rundt for å kjøpe medisiner) og overoppsynsmann. Særlig det å hele tiden skulle passe på at han ikke ble snudd eller sendt opp på do eller annet som skulle ødelegge for ryggen hans var vanskelig.

Det ble tre ganske slitsomme dager i Yaoundé. Jan Erik hadde mye vondt og han hadde også vanskelig for å sove. Timene gikk derfor ikke veldig fort. Men vi fikk jo tid til bare å være litt samme og også kjenne på den gleden over at vi fortsatt hadde hverandre.

Tirsdag morgen klokken 9 var det avtalt at det tyske teamet skulle komme og tyskere vet hva klokka er, så presis som avtalt var de på plass. Selvfølgelig kom vi jo oss ikke av gårde helt til tiden for alle rapportene var jo ikke helt ferdige fra de kamerunesiske legene. Men flyet kunne ihvertfall ta av fra Yaoundé litt over 11. Da var det en trist, men også litt lettet kone som sendte sin kjære av gårde, jeg visste jo at han var i de beste hender.

Jan Erik kom til Ullevål sykehus rundt midnatt og igår hadde han en ny CT-undersøkelse. Det ble etter resultat av denne bestemt at han kunne få lov å bevege seg oppe for helt nødvendige ærender. Men kreftene eller mangel på dem er fortsatt det samme i armene. Nye undersøkelser blir ikke gjort før de tre dagene med karantene er over. Siden han kommer fra et sykehus i utlandet må han vente på svar på bakterieprøver. Så hva som videre skjer med han er fortsatt uvisst. Jeg og guttene avventer situasjonen litt her i Ngaoundéré før vi bestemmer oss for å hva slags opphold det blir for oss i Norge. Forsikringen er ihvertfall klare for å sende oss til Norge.

Jeg har snakket med han på telefon og han var ved ganske godt mot. Han var også veldig takknemlig for at NMS allerede hadde vært på besøk og at han visste at det var mange som ba for han. Både i Norge og i Kamerun

Tårer og død

2008-04-23T21:49:00.006+01:00

I det pasteur Abdoulaye kommer innom oss i ettermiddag ringer representanten og forteller at gutten til Nana Jerôme er død. Jerôme jobber som vakt her på stasjonen og hadde bare dette ene barnet. Gutten var tre og et halvt år og het Ivar. Han var nesten på dagen like gammel som vår Peder. Ivar hadde vært syk i noen uker, men vi trodde han var på bedringens vei og at han skulle bli frisk igjen. Sånn ble det ikke.
Pasteur Abdoulaye og jeg (JE) tok bilen og kjørte opp der de sørgende var samlet. En aldeles utrøstelig Jerôme tok i mot oss i døra. Han tok et godt tak rundt meg og han gråt som et barn. Der stod vi bare og holdt rundt hverandre. Tårene rant fra oss begge. Den lille lå så uendelig vakker på senga. Det var som om han sov. Rundt satt familie, venner og naboer og gråt. Det gikk en lang stund uten at noen sa et eneste ord.
Abdoulaye reiste seg og bad en hjertelig bønn til Gud for familien som er blitt fratatt gutten de hadde blitt betrodd. Måtte Gud være med dem disse vanskelige dagene som ligger foran! Jeg blir bedt om å lyse Herrens velsignelse over den lille forsamlingen.
Etterpå blir jeg sittende og tenke og se på den lille. Det føltes helt ille, helt forferdelig.
På puta har faren lagt Ivars dåpsattest. En påminnelse om at Gud ”i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde”.
Det er sånn vi tror, men kom ikke her å si at det er lett! Likevel vet vi at det er sant. Helt sant.

I morgen klokka åtte stiller Stine og jeg med en Toyota pickup for å kjøre Ivar og de sørgende til gravplassen utenfor byen. Livet er brutalt!

På reise

2008-04-20T22:31:00.003+01:00

Det å forflytte seg i dette landet tar alltid lang tid og noen ganger kan det være ganske varmt, kjedelig og anstrengende. På den annen side er det ganske spennende. Reiser man med øyne og ører åpne kan det være riktig så interessant!

Denne gangen var ett av målene med reisen å møte den norske ambassadøren som har det administrative ansvaret for Kamerun. Han holder til i nabolandet Nigeria, i byen Abuja, og han var altså nå på en visitt her i landet for å orientere seg litt om hva som skjer. Det er første gang NMS har fått en slik offisiell invitasjon til et møte med ambassaden, derfor møtte representant og vise-representant opp på et av Doualas fasjonable hoteller. Det ble et nyttig og hyggelig møte. Noe referat kommer ikke her. Men ambassadøren var tydelig overrasket over at det faktisk bodde nesten like mange nordmenn i en liten by nord i Kamerun som det er nordmenn i hele Nigeria. Nå vil han etter eget utsagn gjerne komme på besøk og se hvordan hans landsmenn i det fjerne lever og hvilket arbeid som gjøres her i Ngaoundéré. Kanskje vi skulle invitere ham til 17. mai? Det hadde vært en strålende anledning.

Ellers gleder jeg meg alltid over å treffe mennesker. På veien til Yaoundé hadde jeg gleden av å dele sovekupé med ingen ringere enn presidenten for Den olympiske komité i provinsen Adamaoua. Han var en meget selvbevisst mann som visselig ikke hadde noen planer om boikott, han var snarere allerede klar for første benk på åpningsseremonien i Kina i august. Han hadde et to kilo tungt album med seg på toget, det var fullt av bilder der vedkommende hilste på borgemestere, guvernører, høvdinger og andre storheter. Etter en times tid hadde vi kommet til siste side i albumet, og jeg var mer en godt forsynt. Bare for sånn for å avslutte kom jeg til å si ordene: ”Vous etes un grand, alors?!”, - du er en stor mann, altså?!. Da lukket han albumet og så på meg med et stort smil. – Ja, sa han og smilte enda bredere. Man trengte ikke være noen stor tankeleser for å skjønne hva han tenkte. – Endelig et menneske som forstår meg, endelig en mann som skjønner at jeg ikke er noen smågutt! De neste tolv timene gikk med til å småsove og høre enda mer om hva OL hadde vært uten den sentrale provinsen Adamaoua. Og jeg fikk en grundig innføring i Den olympiske komités enestående arbeid i Tibati og Meiganga. Jeg sov meget godt!

På returen var det vel så interessant. Denne gangen var vi fire personer i sovekupeen; To nigerianere som bare snakket engelsk og en kameruneser kledd i tradisjonelle klær. Nigerianerne var hyggelig, men nokså høyrøstede og de tok forholdsvis ”stor plass” i den lille kupeen. På første stasjon åpner kameruneseren vinduet og kjøper en solid mengde med ”bâton de manioc”. For en uinnvidd lukter det ikke spesielt godt. Nigerianeren lurer på hvem som har spydd i kupeen. Han blir klar over at det er han i underkøya som har kjøpt svineriet. Nigerianeren gir seg til å kjefte og smelle. ”Skal du ha de greiene der med deg så må du komme deg ut av dette rommet, ut med deg." Kameruneseren lot seg ikke provosere. Han pakket saktmodig manioken ned i plastikk og stappet posen under senga. Nigerianeren kommanderte i rent raseri kameruneseren til å bytte seng og han fikk det som han ville.

Freden senket seg og jeg kunne i ro og mak snakke med kameruneseren. Han svarte kort på alle mine spørsmål. Han var usedvanlig fåmælt. Han skulle til Ngaoundal fortalte han. Han kom ikke derfra, han jobbet som funksjonær. Jeg spurte om han reiste mye i jobben eller hvordan det var. Da sa han at han var sous-préfet, - en ikke helt ubetydelig stilling i statsapparatet. Da vi ankom Ngaoundal stasjon var det en stor delegasjon som var møtt fram for å ta i mot han på perrongen. I spissen stod privatsjåføren klar med døren åpen.
Tilbake i kupeen satt to litt småflaue nigerianere som skjønte hvilken blemme de hadde gjort seg skyldig i.

Og der satt jeg og tenkte på den lille OL-presidenten som gjorde seg stor og den store sous-préfeten som gjorde seg liten.

Skiltet og den gode vennen

2008-04-18T15:17:00.003+01:00

- Jeg kunne bare ikke dy meg! Ta det ikke ille opp!

Langs en av det veiene jeg kjører jevnlig holder det til en original type. Han har ikke klippet håret sitt på lenge og klærne er det så som så med. Noen ganger går han aldeles naken. Folk kaller ham en ”fou”. Uttrykket betyr ”gal”; jeg har aldri blitt fortrolig med det ordet. På den annen side kan jeg vel ikke påstå at mannen i veikanten er helt A4. Det mangler det nok svært mye på.
Men det er én ting jeg har lagt merke til: Han har et veldig nært og godt forhold til et skilt som står der så ensomt i veikanten. De har liksom funnet hverandre de to. Da jeg kjørte forbi for noen måneder siden stod mannen og strøk så kjærlig på skiltet. Neste gang hadde han kledd opp vennen sin med en lang grønn frakk. Siste gangen jeg passerte var skiltet litt lettere antrukket; med en riktig stilig lyserosa singlet. Jeg bare MÅTTE ta et bilde.

Som så ofte ellers måtte jeg smile midt i galskapen. Skjønt, bare morsomt var det vel ikke, det gav meg også en tankevekker. Mannen viste tross alt at han ville noe godt i forhold til omgivelsene sine. Han ville være god.
Kanskje det kunne være dagens oppfordring til oss om å være ekstra gode med de rundt oss.

For hva vet jeg… - Kanskje har du også en venn som er skilt…?

Jan Erik Askjer; Ngaoundéré, Kamerun

Hverdagsliv side om side

2008-04-15T08:06:00.010+01:00

Under misjonærmøte var vi på besøk i en liten landsby, Ngaoudjoum, som ligger nede på Dii-sletta. Her fikk vi oppleve en helt vanlig dag i landsbyen. Vi fikk bli med å hente vann, som nå var ganske enkelt. De var nemlig så heldige som hadde en flott vannpumpe bare 50 meter fra landsbyen. Kvinnene i byen var jo også opptatte av å male korn, mais og lage peanøttsaus. Korn og peanøttsmør ble malt mellom to steinheller, mens maisen blir slått med stokker. Litt lenger bort i landsyen møtte vi på en gammel katekist som nå var blitt blind, han satt å vasket klærne sine. Her i Kamerun vasker alle sine egne klær, fra de er ganske små er det en del av pliktene de har hjemme. Det å ha rene klær er kanskje det aller viktigste for kamerunesere. De går heller sultne enn dag slik at de har penger til å kjøpe såpe.

Oppvasken må også tas og for at den ikke skal bli skitten etterpå legges den til tørk i oppvaskstativet. En grei innretning på påler godt oppunder hustakene.

Den dagen vi kom dit var det sorg i landsbyen fordi borgermesteren i distriktet var død, men ennå ikke begravet. De kunne derfor ikke danse for oss, siden det kunne bli oppfattet feil i distriktet. Kanskje noen av de kunne bli beskyldt for å være skyld i at borgermesteren var død?

Men tilslutt klarte de ikke å la være og danset litt for oss allikevel. Dansen var en spesiell sykdomsdans som skulle kurere bort psykiske plager hos kvinnene.

Landsbysjefen ønsket også å synge en sang for oss og takke oss for at vi var kommet til hans landsby. At det var vi som burde være takknemlig ville han ikke høre snakk om. Han satte frimodig igang og sang om at det er i evangeliet vi finner fred, tilgivelse og glede. Mens han sang kom en gruppe nomade-fulanidamer gående på veien. Nomadene er kjent for å ha helt spesielle merker i ansiktet. Hver stamme merker sine barn på en spesiell måte. Barna blir rispet opp med kniv i ansiktet og så legger de aske i såret. Da vil det alltid være et arr der og de får mønster i ansiktet. Det ser veldig spesielt ut, men utrolig nok ser det ganske flott ut også. Jeg spurte om å få ta et nærbilde av en av de, men det ville hun ikke. Fotoapparater er ganske farlige!

På vei tilbake til bussen fant vi et skilt for den tradisjonelle helbrederen i landsbyen. Han kan kurere alt ifølge reklamen!

Et spennende møte hadde funnet sted og vi innser jo at den verden vi lever i her i Ngaoundéré er ganske langt unna livet på landsbygda. Vi har jo både vaskemaskin, innedo med vann (når vannet ikke er borte), hushjelp til å lage mat, strøm til playstation og sykehuset rett borte i veien hvis noe riktig galt skulle hende. Verden er vel fortsatt et urettferdig sted! Men hvem som er lykkeligst det er jeg neimen ikke så sikker på og danseferdighetene kan jeg visst bare se langt etter...

Misjonærmøte

2008-04-02T20:06:00.015+01:00

Vi er midt inne fra årets msjonærmøte og kan melde om at dagen idag har inneholdt bibeltime, gjennomgang av rapporter og tanker om det videre strategiarbeidet for de forskjellige programmene, i tillegg til opplæring i anti-korrupsjonsarbeid. Det var høy temperatur og mange meninger som skulle diskuteres, men Anne Karin Kristensen synes vi ble svært daffe da klokka gikk mot 18.00 og temperaturen både inne og ute fortsatt viste godt over 30 grader. Men vi klager ikke, vi har hatt tre flott dager med mye åndelig og faglig påfyll. I morgen tidlig reiser vi ned på Dii-sletta for å besøk en landsby og oppleve litt av livet der og så går turen videre til Buffle Noir for samtaler om barnas oppvekstvilkår og overnatting. Fredag morgen kan vel både voksne og barn ta seg en liten tur for å hilse på flodhester, antiloper og apekatter, før vi igjen setter kursen tilbake til Ngaoundéré. Lørdag er også fylt opp med program, men litt tid til øvelse før kvelden må også til. For på den velkjente Norgeskvelden, må dessverre noen hver i ilden. Søndag avslutter vi MM med familiegudstjeneste.

Det er veldig flott å ha noen dager som vi kan få nye impulser, lærdom og bare ha tid til å være norske. Det vil gi oss nye krefter til å forsette arbeidet vårt i EELC.

Det har også blitt en avskjed i løpet av denne uka. Reinert Berge reiste i dag hjem (for godt?) etter å ha fullført byggingen av Millenniumskirken. Kirken er ihvertfall svært nær å være fullført. Reinert var den vi reiste ut sammen med i september 2005 og vi har hatt mye kontakt. Derfor var det litt rart å si hadet til han, men vi møtes vel på NMS' generalforsamling i Bergen til sommeren.

Dystre nyheter fra Blogger.com (årets aprilspøk...)

2008-04-01T13:53:00.006+01:00

Det er en kjent sak at Blogger.com gjennom lang tid har hatt store økonomiske problemer. Kostbare og avanserte nettjenester som tilbys gratis til brukerne har ikke gitt den reklameeffekten som forutsatt og inntektene har dermed uteblitt. Selskapet har nå tatt grep.

Blogger har besluttet å nedlegge alle blogger som ikke er godt nok besøkt. Det hadde vært naturlig å telle antall treff pr døgn, men for Blogger.com er det antall kommentarer som gjelder. Mer presist: Det er kun innlegg som har mer enn 10 kommentarer som har sjanse til å unnslippe sparekniven.

Derfor trenger vi våre leseres hjelp. Legg igjen en kommentar på dette innlegget og unngå at askjer.blogspot.com går nedenom og hjem, nord og ned. Husk også å skrive navnet deres så vi vet hvem kommentaren er fra.

Vi regner med deg!

Påskebesøk

2008-03-26T11:21:00.006+01:00

Det har dessverre, eller heldigvis, ikke blitt mye tid til blogging denne påsken.

Vi har hatt en strålende påske med besøk av søster Tone og Ole Magnus, Kristian og Eirik; og Rino og John Fredrik. Vi har ikke vært så alt for mye på farten med noe har da gjestene fått med seg. Vi var på en spennende tur til nasjonalparken Buffle Noir. Som safari betraktet kan det best beskrives som en bomtur, men vi hadde en fin tur til tross for at vi ikke så verken løve, giraff, elefant eller isbjørn. En tur til Tellofossen fikk vi også med oss. Det er et fint sted for gutter med mye energi i kroppen!
Påskedagene var vi hjemme. Vi gikk i kirken og fikk med oss noen konserter. Første påskedag feiret vi oppstandelsen med utendørsgudstjeneste i bydelen Burkina Faso sammen med nesten åtte hundre andre.

Besøket har ellers ruslet litt rundt for å oppdage nærområdene på egenhånd. Og det så ut til at alle storkoste seg. For oss er det flott å kontantere at Heia-Kamerun-klubben har fått noen nye medlemmer…! Nå sitter folket på toget og om alt går som planlagt går flyet til Brussel sent i kveld.

Her følger noen bilder fra årets påske:

Vakre mennesker i vakre omgivelser

Gutta-boys sammen med potetmannen som kom for å selge kål. Kålhodene var ikke tilstede da bildet ble tatt!
Det ser i hvert fall litt ut som safari...

"Påskemorgen slukker sorgen" synger vi så frimodig. Hvilket gledesbudskap denne bedrøvede presten prediker kommer ikke frem på dette bildet hvert fall!
Stine i munter samtale med Germaine Abdoulaye

Rino med Shalom på fanget
Peder har gjort en stor oppdagelse. "Se 'bostaven' min"

Palmesøndag, Kamerun 2008

2008-03-16T18:13:00.011+01:00

Må nesten dele noe jeg opplevde i dag; jeg kom nettopp inn døren.

Rett før klokka 15 måtte vi skyve i gang den gamle Toyota Hi-lux’en. Det bar til bydelen Burkina. Der ventet hundrevis av mennesker. Den hjemmesnekrede kisten ble plassert på lasteplanet. Kvinnene ropte og gråt. Skrikene gikk gjennom marg og bein. Mennene tørket stille tårene mens et kor av ungdommer sang farvel-sanger til den døde.

Jeg gjør meg klar for å kjøre mot gravlunden utenfor byen. På nytt må bilen skyves i gang. En håndfull menn setter seg på lasteplanet rundt kisten. Folket som står igjen gråter, synger og vinker. Bilen setter seg i bevegelse og etterlater seg en sky av blåsvart røyk. Dette er Marcs siste reise i denne verden. Framme på gravplassen venter 12-15 unge gutter. De står der med hakker og spader. De er sinte og slitne, de kjefter og skjeller. De har ventet siden klokka ti. De hadde ikke før plassert kisten i graven før de tok spadene fatt på arbeidet, og det røde jordstøvet virvlet opp alle veier. En vaktkollega iført G-sportgenser hever stemmen og ber om litt stillhet. Han ber en bønn. Han takker for alt godt Gud gir oss. Han priser Gud for Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Han takker for håpet om det evige liv. Han ber for enken og barna. Om at de må få krefter og hjelp til å komme gjennom den vanskelige tiden. Forsamlingen stemmer i et unisont ”amen”.

Marc jobbet som vakt her på stasjonen, han var ansatt i den amerikanske misjonen. Sist onsdag var han på vakt. I går ettermiddag døde han. 42 år gammel. Igjen sitter kone og seks barn. Den eldste er 13 år, den yngste ble født fem dager før pappaen døde. Det er til å grine av mindre!

Midt i fortvilelsen mister ikke Guds menighet håpet, men klynger seg til den korsfestede og oppstandne som skaper mening - selv i meningsløsheten. I kraft av påskens mektige under synger vi med barnlig frimodighet sangen som kristne har sunget gjennom nesten tusen år: "Solsangen" av Frans av Assisis fra 1225 (nr 281, vers 7 og 8 i Norsk salmebok):

Takk, gode Gud, for søster Død,

den siste hjelper i vår nød.

Hun kjører vognen stille frem,

når det er kveld og vi skal hjem.

Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Syng, dag og natt! Syng, hav og jord!
Vi priser Gud i samstemt kor:
Du er så rik! Du ser oss nå,
du bøyer deg mot alle små.

Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Båt, - det er fali’ det…!

2008-03-16T15:00:00.000+01:00

En søndag var vi på Mballang sammen med familien Abdoulaye. Sykehuspresten kastet rundsnippen og trakk i shorts og fruen i sporty turantrekk. Turens høydepunkt var runden med båten. Eller "chaloupe" som de sa. For samtlige i hele familien var det første gang de satte sine bein i en båt. Det ble en spennende opplevelse. Pasteuren, sønnene Bono og Gallus samt Gregor var i første pulje. Skipperen var landkrabben fra Eik. Hans oppgave var å holde alle de fire Yamaha-hestene i tømme. Det var ikke lett kan du tro... Guttene hadde mest lyst til å stå oppreist, ja danse av glede i båten. Å henge utenfor kanten og kjenne på det deilige vannet ble et akseptabelt kompromiss.

Det morsomste var å få med seg Madame Germaine til sjøs. Hun var først så redd at hun hadde bestemt seg for å la det være. Med en litt uheldig badeopplevelse fra barndommen i bagasjen, pluss den kamerunesiske tanken om at vann er bolig for onde ånder var ikke en båttur særlig fristende for henne. Men hun lot seg til slutt overtale. – Og det hele ble en lang seiersrunde! Det var jo ikke farlig! Det var tvert i mot ”agréable” - hyggelig, eller ”magnifique” – storslått, som hun sa! ”Her bor vi mindre enn en halvtimes biltur fra dette vidunderlige stedet, og dette har vi aldri sett eller opplevd før”.

På veien hjem måtte foreldrene pålegge guttene sine å ikke skryte FOR mye på skolen dagen etter. De mente det var stor fare for at båtturen ble tema både her og der den kommende uken.
Det skulle da bare mangle! Sånn så Peder ut da han ikke fikk lov til å være med på den siste båtrunden. Da var båten full og det var ikke flere ledige redningsvester. Det som er fint med Peder er at sinnet går over etter max 30 sekunder… - Et eksempel til etterfølgelse

Påskemåltid

2008-03-14T21:23:00.021+01:00

I dag inviterte elevene på Den norske skolen til påskemåltid. Elevene og lærerne har i ganske lang tid forberedt måltidet og jobbet med tekstene som skulle leses. Vi fikk lov å være med på en type påskemåltid som har røtter tilbake til urkristen tid.

Einar, Josef og Sara begynte det hele med å tenne lysene i den sjuarmede lysestaken. Hos jødenes tennes vanligvis ikke det siste lyset, siden de enda venter på Messias, men vi kunne med glede få tenne det her hos oss.

Gregor leste om hva Gud gjorde den dagen han åpnet Rødehavet for jødene og lot de slippe unna egypternes hær.

Vi spiste bitre urter, usyret brød, dyppet persille i saltvann og tegnet korstegnet på hånda. Men ikke minst fikk vi igjen en påminnelse om både jødenes utgang av Egypt og også den seier som vi har fått i Jesus, gjennom at han måtte drikke lidelsens beger. Vi fikk også som et symbol drikke både lives, lidelsens, frelsens og håpets beger.

Etterpå spiste vi usyret brød, bitre urter og persille. Elevene på skolen synes det var spennende å smake på de forskjellige grønnsakene og Einar var ihvertfall veldig fornøyd med måltidet.

Pauline, Gerd og Sunniva

---

Vi ønsker dere alle en god påske!

Norsk vintersport

2008-03-09T19:31:00.001+01:00

Gregor og Einar har i helgen oppdaget at den franske utgaven av Euro Sport sender norsk vinteridrett. I går og i dag har de sett skiskyting, slalåm, kombinert og de prøver å lære seg navnene på de norske som er med. Det er ikke så dumt med litt norsk kulturformidling gjennom TV’en. - Denne helgen har nesten vært litt som en vanlig helg i Norge, sier Gregor. – Til tross for at termometeret viser 33, 2 grader der de sitter i sofaen og heier på Bjørndalen!

Skoen

2008-03-09T19:06:00.004+01:00

Jeg trodde jeg likte livet i bushen, men er plutselig ikke helt sikker lenger. Vel, det å ligge på feltseng i en enkel stråhytte er helt fint. Å sitte på huk over et hull i bakken går også bra. Å få en bøtte med varmt vann for å vaske seg om kvelden er helt ubeskrivelig. Hvis man samtidig kaster et blikk opp på den mektige stjernehimmelen blir det nesten magisk vakkert og man kjenner lykken over å leve. Men livet ute i landsbyen har også en annen side. Hør bare her:

Vi var på bibelkurs i en liten landsby et sted på Dii-sletta. Jeg hadde hatt en dobbelttime i faget praktisk teologi. Det gikk sånn rimelig bra. Etterpå ble det servert couscous og antilopekjøtt i en godt krydret saus. Han jeg bodde hos sa at jeg måtte hvile. Jeg hadde ikke noe valg. Han viste meg inn i stua og pekte på sofaen. Sofaen var i nydelig rødt velurstoff og den så riktig så myk ut. Da jeg la meg ned forstod jeg at det var en sofa som de fleste andre her i landet. - Treverk trukket med stoff. Ja, man skal ikke gjøre det verre enn det er; et par millimeter med skumgummi er det vel som oftest også. Jeg satte skoene fra meg og da jeg lukket øynene for å ta fatt på høneblunden kjente jeg to forskjellige lukter rive i nesen. Jeg lettet litt på øyelokket og så motorsykkelen ved siden av sofaen. En intens eim av bensin fylte rommet, en dam under sykkelen vitnet om en ørliten lekkasje. - Bensinstanken ville sikkert bare få meg til å sovne litt raskere og litt lenger, tenkte jeg sløvt og forsøkte med litt galgenhumor i halvsøvne. Jeg hadde ikke før snudd meg før jeg kjente den andre lukten hindre meg i å sove. Muse- eller rottelort. I samme øyeblikk hørte jeg noen uhyrlige lyder under sofaen, det var som om jeg kjente det i ryggsøylen. Jeg reiser meg resolutt opp og så ser jeg et beist av en rotte. Den setter opp farten og prøver å stikke. På veien stuper den inn i den ene skoen min som jeg pent hadde parkert ved fotenden. Rotta er på størrelse med et godt gammeldags kneippbrød, og den skyver skoen et par meter bortover gulvet før den unnslipper og monsteret forvinner inn i et annen rom i huset. Jeg hadde mest lyst til å rope på mamma men greide med et nødskrik å la være. Jeg kan ikke noe for det, men dette var bare ikke morsomt… Tøffere er jeg ikke! Og tro ikke at jeg fikk meg noen middagshvil!

– Gi meg heller en bøtte varmt vann og en skinnende stjernehimmel!

Tristesse

2008-03-09T18:35:00.008+01:00

I denne hytta har jeg bodd de siste nettene. I hytta ved siden av bodde det en gruppe kvinner og barn som hadde søkt husly hos den lokale presten. Kvinnene er nomadefulanere, også kalt Mborourouer. De bor noen måneder på hvert sted og følger ellers bevegelsene til kvegflokkene sine. For tiden bor disse folkene sju kilometer unna der vi befant oss. Dagen før hadde en gruppe på tolv landeveisrøvere kommet og kidnappet to av barna deres. Bandittene forlangte selvsagt løsepenger; tre millioner francs CFA for hvert barn (mellom 30 og 40 tusen NOK eller verdien av åtte-ti okser). Hendelsen forårsaket sjokkbølger i familiene og for sikkerhets skyld ble kvinner og barn sendt til nærmeste landsby. Presten åpnet sin gjestehytte og sørget for mat og vann til de ulykkelige. Det er umulig å skjønne at ondskapen skal gå ut over totalt uskyldige småbarn. Like uforståelig er det at folk kan få seg til å gjøre hva som helst for penger.

Det siste jeg hørte da jeg dro var at ett av barna var frigitt og at politiet hadde arrestert fire personer. Fremdeles er ett barn i kjeltringenes hender og fremdeles sitter mor, far og søsken i bunnløs smerte.
- Må Gud forbarme seg over denne syke verden!

Stabilisert situasjon

2008-03-09T18:30:00.001+01:00

Det ser ut til at den politiske situasjonen sør i Kamerun har stabilisert seg og at hverdagen fungerer som vanlig for de aller fleste. Prisene er fortsatt høye og presidenten arbeider stadig med endringer av grunnloven for å forlenge sin valgperiode. Nærværet av politi og militæret er fortsatt tydelig og synlig i de store byene. – Men nok en gang ser det altså ut til at uroen har glidd over i denne omgang.

Uro sør i Kamerun

2008-02-28T10:28:00.004+01:00

I de siste dagene har det vært uro i de store byene sør i Kamerun, særlig i Douala og Yaoundé. Det har vært politiske demonstrasjoner og enkelte steder har demonstrasjonene kommet ut av kontroll. Vi som er misjonærer her i nord Kamerun merker ingenting til urolighetene. Det er nesten litt rart at det er opptøyer i sør mens det er så fredlig rundt oss. Vi er forberedt på at telefon og Internett kan bli kuttet i hele landet. Det er ganske vanlig at det skjer her når det er urolige tider.
Siden nyhetene om uroen har nådd Norge (de store norske nettavisene skriver om dette i dag) er det viktig å melde om at vi føler oss trygge og at vi ikke merker noe til uroen her hos oss. Skulle uroen mot formodning spre seg har vi en god avtale med franske myndigheter om beskyttelse og om evakuering. Vi vil oppfordre dere til å be for Kamerun! Turistministeren som var med på åpningen av millenniumskirken på søndag sa at ”i Kamerun bor 260 stammer i fred”. Be om at det forsetter!

En ALLE TIDERS uke

2008-02-26T15:18:00.000+01:00

Det har ikke blitt mye tid til oppdatering av bloggen den siste uka. Med nesten to hundre nordmenn på besøk og et tettpakket program fra morgen til kveld har det blitt en travel uke. Men alt har gått veldig bra. Hyggelig har det vært. For oss som har hatt besøk av familien har det selvsagt vært en ekstra glede for store og små. Nedenfor følger det noen bilder fra de ulike begivenhetene fra lørdag 16. til søndag 24. februar.

Millenniumskirken innviet

2008-02-26T14:08:00.008+01:00

Sist søndag ble Millenniumskirken innviet. En mektig katedral med mer enn to tusen sitteplasser. På søndag strålte den som et smykke selv om ikke alt var helt ferdig. Men det skal være sånn med katedraler sies det, alltid litt som står igjen. Til stede var Kameruns turistminister, provinsens guvernør, byens borgemester og ellers andre storheter.

Før selve gudstjenesten startet var det en kort seremoni i den gamle stasjonskirken der det ble takket til Gud for alt hva den hadde betydd for folk gjennom mer enn sytti år. Etter det gikk det prosesjon rundt den nye kirken; nesten sytti prester i skrud og en uendelig rekke med korsangere. Et mektig syn og en stor opplevelse.
Gudstjenesten varte lenge, men det føltes ikke sånn.
Nå er kirken åpnet og det er nå den virkelige kirkebyggingen begynner! Vi ber om at denne kirken må bli til stor velsignelse for denne byen og dette landet.

Her blir Reinert takket av kirkepresidenten for arbeidet han har gjort. Presidenten sa at han ofte hadde vært redd når han så mannen på krykker klatret like til topps i stilaset, og mange ganger hadde han spurt seg om det virkelig var nødvendig. - Takk til en tapper arbeidsleder!

Møte mellom mennesker

2008-02-26T13:28:00.010+01:00

Gjensyn med Moïse

To støvete gutter; Peder og Elias

Nanawa Bello får klem og blomster av kona si rett etter at han har blitt ordinert
Farfar, Shalom og Peder

Ina og Doudou danser av glede etter gaveoverrekkelsen

På besøk hos familien Abdoulaye

På sykebesøk

Mikael, Einar, Daniel og Gregor

Gregor med ananas under den siste middagen med gjestene våre

Ut på tur...

2008-02-26T12:08:00.004+01:00

Her er vi på vei til Tello-fossen

Tello

Over ser vi Mballang-sjøen

Flodhestene i nasjonalparken Buffle Noir

Farfars bursdag

2008-02-26T11:30:00.006+01:00

Lørdag 23. februar fylte farfar 71 år. Bursdagen ble nok en travel dag; ikke rakk vi å bake kake og gave ble det vel så som så med. Men kaffe og Nonstop på senga fikk han. Pluss en tre og en halv meter lang pytonslange etter kveldsmaten!

Både Gregor og Einar var modige nok til å bære litt av den 35 kilo tunge kvelerslangen over skuldrene! Pappa (JE) takket høflig nei.

Kirkeinnvielse på Universitetet i Ngaoundéré

2008-02-25T17:04:00.007+01:00

Søndag 17. februar var det tid for innvielse av Universitetskirken på Dang i Ngaoundéré. Fra og med denne dagen fikk kirken i tillegg navnet ”Njell Lofthus”. Langt over tusen mennesker var med på den storslåtte og festlige gudstjenesten.

Det norske koret ”Stavanger Gospel Company” imponerte storlig. Jeg tror folk i salen nesten ble litt stolte over å være norske. - Selv vi som trodde vi ikke likte gospel!

Det ble et sterkt møte med Njell og forsamlingen, der han satt i rullestolen bare noen meter fra ulykkestedet der han falt og ble lam i oktober 2006. Selv nøyde seg med en kort og fyndig hilsen. Hans håp var at kirken kunne bli et hus der studenter og andre kunne møte Herren Jesus; et sted for sang og bønn, forkynnelse og lovprisning.

Fungerende biskop i Møre, Øystein Bjørdal, (the Bishop from the fjords and the waterfalls in Norway) talte under gudstjenesten. Legg merke til den fjonge bispekåpen. Sånt kan kamerunesere like. - Ja, vi liker det vi andre også...

Et norsk filmteam er med på turen for å lage dokumentar om Njell Lofthus. - Følg med på TV2 til høsten!
Peder og Aksel på kirkebakken før gudstjenesten. Peder koser seg i høyden.

Rett til bunns

2008-02-11T15:55:00.000+01:00

Guttene har helt på egenhånd laget barkebåter i dag. Det ble noen skikkelig stilige båter. Feilen var bare at samtlige båter gikk rett til bunns. -Akkurat som gårdsdagens kamp mellom Kamerun og Egypt; "Løvene" ble simpelt slått av "Faraoene". Det er sikkert derfor guttene på bildet over ikke er spesielt blide... Riktig nok gikk alle båtene nedenom og hjem med seilet og flagget til topps.
Men se på disse stilige barkebåtene (før sjøsettingen):